En av mange roller

Hvem er du egentlig? Har du tenkt over det? Over alle rollene du trer inn og ut av, hver eneste dag. Jeg tenkte på det da jeg var ute i sted. Ja, for hvem er jeg? Jeg er Mari, jeg er meg. Jeg er en datter, en søster, en kjæreste og et barnebarn. Jeg er en venninne og en hundeier. En student, en dyrebutikkmedarbeider. En journalist og en fotograf. Jeg har alltid tenkt at det må være vanskelig å være skuespiller. Å skulle tre ut og inn av ulike roller heletiden. Men er det ikke det vi alle sammen gjør hver eneste dag? Kanskje det er godt å kunne tre inn i en rolle som er noe helt annet enn den du egentlig er? Å kunne gjemme seg bak noe en selv ikke er ansvarlig for?

Noen dager føles det som jeg feiler i alle rollene. Jeg maser for mye på Marius, er for lite ute med Tapper. Jeg rekker ikke å ringe farmor eller å besøke mormor. Jeg har en alt for dårlig jobb og føler ikke jeg har kvalifikasjoner nok til de jobbene jeg burde hatt. Jeg trener ikke nok, spiser for mye usunt, tar for lite bilder og har ikke det rene A-snittet jeg burde hatt på skolen. Men heldigvis går dager som det over. Jeg legger meg ned i armene til den jeg elsker og sovner fra alt. Da er jeg plutselig tilbake i rollen jeg liker best av alt. Rollen som sovende kjæreste i armene hans.

Ti sekunder tidligere

Det er rart hvordan tilfeldigheter avgjør hvem som får leve og hvem som ikke får det. Hvordan det at vi somlet i noen sekunder gjorde at vi bare ble tilskuere, og ikke en del av det som skjedde. Ti sekunder før vi kom dit smalt de sammen. Personbilen og lastebilen. De dro med seg flere andre personbiler. Det tok ti minutter før den første sykebilen kom. Så kom det flere av dem, og både brannbiler og politibiler. De suste forbi, og et øyeblikk var jeg redd de skulle ende opp som en del av ulykken de og. Ulykken som hadde skjedd 50 meter fra der vi satt på bussen. I flere timer ventet vi på at veien skulle ryddes. Så fikk vi beskjed om at den døde mannen i personbilen fortsatt ikke hadde blitt hentet ut. Folk maste om tiden. Og 50 meter unna hadde en mann mistet livet. Det er rart hvor lite et liv kan bety dersom personens død ikke passer inn i ens egen timeplan..

Tenk om bussen hadde vært der ti sekunder tidligere..

Et liv uten øyne

Har du noengang lukket øynene og prøvd å tenke på hvordan det ville være om du var blind? Hvordan du ville oppleve ting uten øyne. Uten en av de sansene du bruker aller mest hver eneste dag? Hvordan ville du beskrive ting? Hvordan ville de være?

Hvordan ville du beskrevet høsten uten de gule bladene? Og hvordan virker alle de andre sansene når man mangler en? Jeg har hørt mange si at de utvikles på en helt annen måte.

Men hvordan ville du beskrevet høsten uten fargene? Og livet uten bilder? Hvordan ville du tenkt på ting uten å vite hvordan de så ut? Og hvordan kan man drømme om noen uten å ane hvordan utseendet til de en drømmer om er?

Frostrøyk

Høsten har kommet. I det du går ut døren på morgenen kan du kjenne den kalde luften trenge gjennom ytterklærne. Når du åpner munnen for å puste ut kommer det en sky av hvitt. Frostrøyk.

Frostrøyk. Det tydeligste tegnet på at vinteren er på vei. På at sommeren er over og på at det fra nå av vil bli kaldere og kaldere.

På bakken ligger bladene som en gang var friske og grønne oppe i treet. Gresset mister sin sommergrønne farge og blomstene dør. Om ikke lenge vil det komme et hvitt lag og dekke over alt sammen. Hvite snøfnugg som sammen farger hele landskapet hvitt. Som dekker over både gress, asfalt og brosten.

Noenganger kan et snødekket landskap være det fineste som finnes. Å gå hånd i hånd med den du er glad i. Å sitte inne forran en varm peis og se ut på snøfnuggene som hopper og danser ned fra himmelen. Å drikke kakao under teppe etter en lang dag ute i snøværet.

Kanskje ikke frostrøyk er så dumt likevel?

En eneste dag

Hva hadde du gjort om du fikk vite at du bare hadde ett døgn igjen å leve? Om du fikk velge akkurat hvem du kunne være sammen med, og hvor du kunne være. Hvordan ville du tatt farvel? Ville du tatt farvel? Ville du i såfall tatt farvel med alle du kjente, eller bare de som betyr aller mest?

Jeg lå og tenkte på dette i dag tidlig, i feberørska, da jeg ikke fikk sove. Om jeg kunne valgt en eneste dag. Ville jeg feiret juleaften i Iver Holters vei. Jeg ville feiret den med mamma, pappa, mormor, Martin, Magnus og Marius. Jeg ville ligget på sofaen. Med Tapper på teppet ved siden av meg, med Lexus på fanget og med fyr i peisen.

Lyset i stuen er noe helt eget i julen. Lysene fra juletreet og flammene i peisen gir stuen en egen varme. Og etter julemiddagen og julefeiringen ville jeg lagt meg på sofaen med Marius og sett på film. Akurat som vi pleier å gjøre.

Jeg har aldri forstått de som snakker om alt de vil oppnå dersom de kun hadde en dag igjen. Det beste av alt må være å nye det en allerede har.

Sånn det bør være når man er syk

Det er kjedelig å være syk. Men det blir vedlig mye bedre når man har en kjæreste som kjøper blomster, lager middag, lufter hunden, stiller opp som hodepute i sofaen og stryker deg over håret til du sover. Når å være syk er som i går kveld er det plutselig ikke så ille likevel :)

Innenfor glassruta

Med regnet slående mot frontruta og lyset som sakte forsvant utenfor. Der satt vi. To stykker sammen. Lenge uten å si et ord. Men det gjorde ikke noe. For sammen han er alt bra, uansett.

Det er noe eget med å kjøre bil i mørket. Å sitte sammen i varmen og titte ut på alt som farer forbi. Å se hus, trær og mennesker forsvinne allerede før en har rukket å registrere de. Lyden av regnet mot ruta føles beroligende og uten å si noe kan jeg sitte lenge og kose meg så lenge jeg vet han sitter ved siden av meg.

Hjulene farer over asfalten og i løpet av timer har vi forflytett oss gjennom store deler av landet. Vi stopper når vi vil, for vi skal ikke rekke noe. Vi spiser mat, drikker kaffe, lufter Tapper og koser oss. Bilturen er en del av helgen den også. La oss kose oss, ikke stresse videre som man gjør ellers i hverdagen.