Når mørket har senket seg

Det var ikke en eneste blomst å se. Noen steder hadde ugresset vokst oppover stenene, andre steder stod de helt for seg selv. Skriften på stenene var vanskelig å tyde. Sol, snø og regn hadde gjort sitt for å vaske vekk det som en gang stod der. Gravplass nummer 001 på Vår Frelsers gravlund. Det var her de aller eldste gravene var. Menneskene her hadde dødd for lenge siden, og utifra gravene å dømme var nå også de som skulle ta seg av gravene døde. Plutselig hørtes en ulende sirene fra veien utenfor porten. Ambulansen var borte like fort som den hadde kommet. Her stod hun blandt gravstener som var mange hundre år gamle. Kanskje det ville komme en ny en om noen dager. Hvem vet hva ambulansen var på vei til..

Det er en helt egen ro i byen når mørket har senket seg. Når natten har lagt seg over byen og alle lydene forsvunnet. Noengangerer det godt å komme seg ut i bygatene på kvelden. Godt å gå for seg selv uten å treffe noen og uten biler og bråk overalt. Godt å kjenne den kjørlige luften i ansiktet og å kunne gå der med tankene helt for seg selv.

Tapper og jeg gikk en lang tur langs gatene nå på kvelden. Vi gikk inn på gravplassen og fulgte alle se små stiene. Det er rart hvordan man plutselig kan være helt alene, uten et eneste annet menneske, midt i byen. Det er godt å være litt alene. Godt å ikke høre annet enn biler langt unna og å kunne slippe tankene løs.

Jeg savner å bo på kolbotn og å ha sjansen til å alltid kunne gå ut på tur og vite at man ikke behøvde å treffe noen. Jeg kommer til å savne huset der. Hjemmet. Som det har vært de siste 16 årene..