Søndager

Søndager.. Hva mener vi egentlig om søndager? Er det dagen vi elsker eller dagen vi hater? Den etterlengtete fridagen eller dagen vi bruker på å grue oss til en ny uke full av jobb? Er det dagen vi tilbringer med den eller de vi er glad i, eller dagen vi tilbringer alene?

Jeg har alltid elsket søndager. Da jeg var liten var søndager en familiedag. Det var dagen vi spiste brunsj i Drøbak og gikk på tur hele familien før vi dro hjem og spiste middag med mormor. Når jeg ble eldre ble søndager en dag for kjærester og venner. En dag uten noe spesiellt å gjøre, hvor jeg bare kunne slappe av med de jeg var glad i. Vi beholdt fortsatt tradisjonen med stor søndagsmiddag hjemme. Nå er jeg ikke sikker lenger. Marius jobber mye søndager og jeg sitter ofte igjen hjemme. Mamma og pappa er på hytten så familiemiddagen er ikke lenger et faktum og dagen har blitt en kjedelig ventedag. En ventedag hvor jeg gleder meg til at det igjen skal skje noe den kommende uken.

Jeg har lyst til å glede meg til søndager igjen, sånn som før. Til å tilbringe søndagene med alle de jeg er glad i og til å slippe å sitte hjemme, alene på dager som dette. For det skal jo gå ann å snu en negativ trend, skal det ikke det da?