Ps. I love you

Enkelte filmer kan sees gang på gang, helt uten at man bli lei. Selv om du vet akkurat hva som kommer til å skje. De filmene jeg liker best varierer alle veldig i både sjanger, skuespillere og handling. Om denne er en favoritt vet jeg ikke helt, men at den får frem følelser og tanker, det gjør den hver gang.

Til tross for at jeg har sett filmen før sitter jeg alltid med en stor klump i halsen når jeg tenker over hva som virkelig har skjedd. Det er noe eget med filmer hvor en lett kan sette seg selv inn i en av rollene. Plutselig blir jeg den 30 år gamle jenta som mister sitt livs store kjærlighet. Hvem som er henne er helt tilfeldig. Ingen bestemmer hvor lenge de selv skal leve. Det kan bli meg.

Og selv om hun fremstilles som egoistisk i filmen som ikke klarer å glede seg over venninnenes planlagte bryllup og fødsel, forstår jeg henne godt. Jeg forstår godt at det føles urettferdig at hun har mistet den som betyr mest for henne mens de skal leve videre, lykkeligere enn noen gang.

Uansett hvile filmer jeg ser er det alltid hendelser som dette som gir meg den største klumpen i halsen. Jeg har ikke barn og kan derfor ikke se for meg hvor mye et barn betyr. Men jeg har en kjæreste, og kan bare ane hvor grusomt det ville vært om noe sånt skjedde med han. For hvordan kan man leve videre etter det? Hvordan kan man gå ut og treffe en ny? En erstatter til den som aldri kan erstattes.