Gammelt vennskap

Det er rart hvordan det kan gå uker, måneder og år uten at en tenker på noen. Hvordan en som har betydd mye kan viskes ut fra hukommelsen, iallefall en stund. Så snakker du med personen igjen, og husker alt dere gjorde sammen. Du husker de senere kveldsturene og telefonene mindt på natten, For hun var en av de som alltid svarte, uansett. I ett år møttes vi nesten hver dag. På skolen, etter skolen. På hverdagene og i helgene.

Det er lenge siden jeg har snakket noe særlig med henne. Men for litt siden gjorde jeg det. Jeg snakket med henne og kom til å tenke på alt. Og etter som dagene går har hun plutselig blitt en savn. Selv om jeg ikke engang tenkte på henne for noen uker siden.

Kanskje nettopp det tyder på at det var en godt vennskap? At ting ville vært akkurat som før igjen, bare vi møttes. Det kan jo hende..