Maris verden

En av mange roller

2011-04-12T01:15:00.000-07:00

Hvem er du egentlig? Har du tenkt over det? Over alle rollene du trer inn og ut av, hver eneste dag. Jeg tenkte på det da jeg var ute i sted. Ja, for hvem er jeg? Jeg er Mari, jeg er meg. Jeg er en datter, en søster, en kjæreste og et barnebarn. Jeg er en venninne og en hundeier. En student, en dyrebutikkmedarbeider. En journalist og en fotograf. Jeg har alltid tenkt at det må være vanskelig å være skuespiller. Å skulle tre ut og inn av ulike roller heletiden. Men er det ikke det vi alle sammen gjør hver eneste dag? Kanskje det er godt å kunne tre inn i en rolle som er noe helt annet enn den du egentlig er? Å kunne gjemme seg bak noe en selv ikke er ansvarlig for?

Noen dager føles det som jeg feiler i alle rollene. Jeg maser for mye på Marius, er for lite ute med Tapper. Jeg rekker ikke å ringe farmor eller å besøke mormor. Jeg har en alt for dårlig jobb og føler ikke jeg har kvalifikasjoner nok til de jobbene jeg burde hatt. Jeg trener ikke nok, spiser for mye usunt, tar for lite bilder og har ikke det rene A-snittet jeg burde hatt på skolen. Men heldigvis går dager som det over. Jeg legger meg ned i armene til den jeg elsker og sovner fra alt. Da er jeg plutselig tilbake i rollen jeg liker best av alt. Rollen som sovende kjæreste i armene hans.

Ti sekunder tidligere

2010-10-26T00:34:00.000-07:00

Det er rart hvordan tilfeldigheter avgjør hvem som får leve og hvem som ikke får det. Hvordan det at vi somlet i noen sekunder gjorde at vi bare ble tilskuere, og ikke en del av det som skjedde. Ti sekunder før vi kom dit smalt de sammen. Personbilen og lastebilen. De dro med seg flere andre personbiler. Det tok ti minutter før den første sykebilen kom. Så kom det flere av dem, og både brannbiler og politibiler. De suste forbi, og et øyeblikk var jeg redd de skulle ende opp som en del av ulykken de og. Ulykken som hadde skjedd 50 meter fra der vi satt på bussen. I flere timer ventet vi på at veien skulle ryddes. Så fikk vi beskjed om at den døde mannen i personbilen fortsatt ikke hadde blitt hentet ut. Folk maste om tiden. Og 50 meter unna hadde en mann mistet livet. Det er rart hvor lite et liv kan bety dersom personens død ikke passer inn i ens egen timeplan..

Tenk om bussen hadde vært der ti sekunder tidligere..

Et liv uten øyne

2010-10-13T13:23:00.000-07:00

Har du noengang lukket øynene og prøvd å tenke på hvordan det ville være om du var blind? Hvordan du ville oppleve ting uten øyne. Uten en av de sansene du bruker aller mest hver eneste dag? Hvordan ville du beskrive ting? Hvordan ville de være?

Hvordan ville du beskrevet høsten uten de gule bladene? Og hvordan virker alle de andre sansene når man mangler en? Jeg har hørt mange si at de utvikles på en helt annen måte.

Men hvordan ville du beskrevet høsten uten fargene? Og livet uten bilder? Hvordan ville du tenkt på ting uten å vite hvordan de så ut? Og hvordan kan man drømme om noen uten å ane hvordan utseendet til de en drømmer om er?

Frostrøyk

2010-09-17T10:31:00.001-07:00

Høsten har kommet. I det du går ut døren på morgenen kan du kjenne den kalde luften trenge gjennom ytterklærne. Når du åpner munnen for å puste ut kommer det en sky av hvitt. Frostrøyk.

Frostrøyk. Det tydeligste tegnet på at vinteren er på vei. På at sommeren er over og på at det fra nå av vil bli kaldere og kaldere.

På bakken ligger bladene som en gang var friske og grønne oppe i treet. Gresset mister sin sommergrønne farge og blomstene dør. Om ikke lenge vil det komme et hvitt lag og dekke over alt sammen. Hvite snøfnugg som sammen farger hele landskapet hvitt. Som dekker over både gress, asfalt og brosten.

Noenganger kan et snødekket landskap være det fineste som finnes. Å gå hånd i hånd med den du er glad i. Å sitte inne forran en varm peis og se ut på snøfnuggene som hopper og danser ned fra himmelen. Å drikke kakao under teppe etter en lang dag ute i snøværet.

Kanskje ikke frostrøyk er så dumt likevel?

En eneste dag

2010-09-06T03:13:00.000-07:00

Hva hadde du gjort om du fikk vite at du bare hadde ett døgn igjen å leve? Om du fikk velge akkurat hvem du kunne være sammen med, og hvor du kunne være. Hvordan ville du tatt farvel? Ville du tatt farvel? Ville du i såfall tatt farvel med alle du kjente, eller bare de som betyr aller mest?

Jeg lå og tenkte på dette i dag tidlig, i feberørska, da jeg ikke fikk sove. Om jeg kunne valgt en eneste dag. Ville jeg feiret juleaften i Iver Holters vei. Jeg ville feiret den med mamma, pappa, mormor, Martin, Magnus og Marius. Jeg ville ligget på sofaen. Med Tapper på teppet ved siden av meg, med Lexus på fanget og med fyr i peisen.

Lyset i stuen er noe helt eget i julen. Lysene fra juletreet og flammene i peisen gir stuen en egen varme. Og etter julemiddagen og julefeiringen ville jeg lagt meg på sofaen med Marius og sett på film. Akurat som vi pleier å gjøre.

Jeg har aldri forstått de som snakker om alt de vil oppnå dersom de kun hadde en dag igjen. Det beste av alt må være å nye det en allerede har.

Sånn det bør være når man er syk

2010-09-05T04:35:00.000-07:00

Det er kjedelig å være syk. Men det blir vedlig mye bedre når man har en kjæreste som kjøper blomster, lager middag, lufter hunden, stiller opp som hodepute i sofaen og stryker deg over håret til du sover. Når å være syk er som i går kveld er det plutselig ikke så ille likevel :)

Innenfor glassruta

2010-08-30T04:27:00.000-07:00

Med regnet slående mot frontruta og lyset som sakte forsvant utenfor. Der satt vi. To stykker sammen. Lenge uten å si et ord. Men det gjorde ikke noe. For sammen han er alt bra, uansett.

Det er noe eget med å kjøre bil i mørket. Å sitte sammen i varmen og titte ut på alt som farer forbi. Å se hus, trær og mennesker forsvinne allerede før en har rukket å registrere de. Lyden av regnet mot ruta føles beroligende og uten å si noe kan jeg sitte lenge og kose meg så lenge jeg vet han sitter ved siden av meg.

Hjulene farer over asfalten og i løpet av timer har vi forflytett oss gjennom store deler av landet. Vi stopper når vi vil, for vi skal ikke rekke noe. Vi spiser mat, drikker kaffe, lufter Tapper og koser oss. Bilturen er en del av helgen den også. La oss kose oss, ikke stresse videre som man gjør ellers i hverdagen.

Gammelt vennskap

2010-08-09T08:24:00.000-07:00

Det er rart hvordan det kan gå uker, måneder og år uten at en tenker på noen. Hvordan en som har betydd mye kan viskes ut fra hukommelsen, iallefall en stund. Så snakker du med personen igjen, og husker alt dere gjorde sammen. Du husker de senere kveldsturene og telefonene mindt på natten, For hun var en av de som alltid svarte, uansett. I ett år møttes vi nesten hver dag. På skolen, etter skolen. På hverdagene og i helgene.

Det er lenge siden jeg har snakket noe særlig med henne. Men for litt siden gjorde jeg det. Jeg snakket med henne og kom til å tenke på alt. Og etter som dagene går har hun plutselig blitt en savn. Selv om jeg ikke engang tenkte på henne for noen uker siden.

Kanskje nettopp det tyder på at det var en godt vennskap? At ting ville vært akkurat som før igjen, bare vi møttes. Det kan jo hende..

Ps. I love you

2010-07-29T13:57:00.001-07:00

Enkelte filmer kan sees gang på gang, helt uten at man bli lei. Selv om du vet akkurat hva som kommer til å skje. De filmene jeg liker best varierer alle veldig i både sjanger, skuespillere og handling. Om denne er en favoritt vet jeg ikke helt, men at den får frem følelser og tanker, det gjør den hver gang.

Til tross for at jeg har sett filmen før sitter jeg alltid med en stor klump i halsen når jeg tenker over hva som virkelig har skjedd. Det er noe eget med filmer hvor en lett kan sette seg selv inn i en av rollene. Plutselig blir jeg den 30 år gamle jenta som mister sitt livs store kjærlighet. Hvem som er henne er helt tilfeldig. Ingen bestemmer hvor lenge de selv skal leve. Det kan bli meg.

Og selv om hun fremstilles som egoistisk i filmen som ikke klarer å glede seg over venninnenes planlagte bryllup og fødsel, forstår jeg henne godt. Jeg forstår godt at det føles urettferdig at hun har mistet den som betyr mest for henne mens de skal leve videre, lykkeligere enn noen gang.

Uansett hvile filmer jeg ser er det alltid hendelser som dette som gir meg den største klumpen i halsen. Jeg har ikke barn og kan derfor ikke se for meg hvor mye et barn betyr. Men jeg har en kjæreste, og kan bare ane hvor grusomt det ville vært om noe sånt skjedde med han. For hvordan kan man leve videre etter det? Hvordan kan man gå ut og treffe en ny? En erstatter til den som aldri kan erstattes.

Følelser

2010-07-26T15:11:00.000-07:00

Det er rart hvordan det som før føltes helt feil plutselig har blitt helt naturlig. Hvordan det er koselig at han holder rundt meg når vi er ute, selv om det er mennesker rundt oss. Hvordan jeg elsker at vi holder hender når vi går på tur, og ikke irritert trekker hånden til meg, som før. Hvordan telefonen fint kan skrues av og internett ikke betyr noe så lenge jeg er sammen han.

Det er rart hvordan følelser forandrer oss så veldig. Hvordan folk kan gjøre både de mest heltmodige gester og de mest idiotiske handlinger, nettopp på grunn av følelser for en annen person. Det er rart hvordan en eneste person kan gi livet ditt en helt ny mening, eller hvordan fraværet av nettopp denne personen kan gjøre livet ditt helt uten mening, iallefall for en god stund.

Det er rart hvordan en du ikke kjente for et år siden plutselig kan bety mer enn de du har kjent hele livet, og hvordan en du har delt livet ditt med i mange år i løpet av sekunder kan ødelegge alt du føler du har å leve for.

Og ikke minst er det skummelt. Det er skummelt å føle at noen andre har så mye å si på hvordan man selv har det. Det er skummelt å ikke ha kontroll over livet sitt og å la en annen slippe så langt innpå enselv. Men det er verdt det, uansett hva som skjer må det være verdt det å ha noen å dele livet med. En som er med gjennom glede og sorg. En som alltid gjør ting bedre, bare ved å være der.

Spenning og romantikk

2010-07-10T01:43:00.000-07:00

- Han vil ha passnummeret mitt, ropte hun ivrig inn i telefonen.
- Det må jo bety at han skal bestille ferie til oss. Tørr jeg dette?

Det er tre måneder siden de møttes og han har gitt beskjed om at hun må holde av den første uken i august.

"Møt opp på Gardermoen kl 12 den 31 Juli med pass og bikini" lød meldingen hun hadde fått kun sekunder før hun hev seg over telefonen.

Min første reaksjon var - er ikke dette litt tidlig? Men på den andre siden, noe så utrolig koselig. Tenk å få en overaskelsesferie, uten engang å ane hvor man skal. Spenning, kos, ferie, moro. Hva er vel bedre enn å bli kjent med hverandre på en sånn måte?

Min aller beste venninne skal på overaskelsesferie og jeg føler meg like spent som henne. Jeg lurer på hvor de skal og har i det minste fått noe å se frem til selv om jeg ikke skal på ferie selv: spenningen av å lure på hvor hun skal tilbringe den første uken i august.

Hadde jeg bare hatt penger til det hadde jeg gjerne gjort noe liknende selv. Tenk noe så utrolig spennende, og romantisk :)

Kjedelige sommer

2010-07-06T12:29:00.000-07:00

Sommeren. Kan du egentlig tenke deg noe kjedeligere? Alle andre planlegger ferier og turer. Om de ikke gjør det tjener de iallefall godt med penger. Men hva gjør jeg? Jeg jobber mye mindre enn jeg burde men har likevel ikke noe sammenhengende ferie. Jeg skulle ønske jeg hadde en plan, at jeg hadde en tur å se frem til. Som hadde gjort alt annet nå som sommeren litt mindre kjedelig. Jeg hadde ikke trengt å dra langt bort eller bruke mye penger på det. Bare en liten uke et sted borte fra oslo. En liten uke uten alt jeg gjør til vanlig, med ro og hvile eller spenning og noe nytt. Alle andre får det jo til. Hvorfor kan ikke jeg det?

Selv skolesemesteret er mer spennende enn dette. Da er alle i nærheten, og ikke spredt overalt som nå om sommeren. Da slipper jeg å sitte hjemme på kveldene uten noe å gjøre, alene. Jeg har aldri vært typen som trives godt i mitt eget selskap eller som elsker å sitte alene uten noe å gjøre. Akkurat nå lurer jeg veldig på hva jeg egentlig gledet meg til når jeg så frem til sommeren..

Jeg kjeder meg!!

Late sommerdager

2010-07-05T09:15:00.000-07:00

Tre sommerblide jenter og tre overivrige hunder. Solen skinner i det de trer inn i skogen, Hundene løper og koser seg mellom trærne. Jentene snakker og ler. De klatrer over noen trestammer og balanserer langs en berghylle. Så kommer de ned til vannet. Det glitrer i de blå bølgene mens hvite bomullsskyer trekkes sakte over himmelen. Hundene bader mens jentene koser deg i solen. Det er som om tiden står stille, og på mange måter gjør den det. De har ingenting de skal rekke. Det er sommer og søndag. Det er ingen plikter som kaller og ingenting som bare må gjøres. Det er akkurat som dette late sommerdager burde være.

Helg midt i uken

2010-07-02T03:27:00.001-07:00

Det er deilig med sommer. Sol og finvær gjør noe med humøret. Akkurat som blomster, Jeg leste forresten her om dagen at de som driver blomsterbutikker ofte er de med aller best humør. Det har jeg full tro på. Og heldig som jeg er fikk jeg blomster av begge de to favorittmenneskene mine forrige uke. Kan det bli bedre enn det? Marius trappet opp på døren med ikke bare en, men to, blomsterbuketter. Så nå er stuen min kjempekoselig :)

Ellers ble det helg på Marius og meg midt i uken denne uken. Og siden vi ikke fikk gjort noe sammen helgen som var og han jobber denne helgen var det akkurat det vi, eller iallefall jeg, trengte. Vi dro til Hvaler tirsdag ettermiddag og fikk en kjempefin dag der i går. Det er noe eget med å ha hytte på en øy. Med å forlate alt på land og kjenne roen senke seg på båtturen over til øyen. Med å ikke ha noe som må gjøres og bare kunne slappe av og nyte solen uten dårlig samvittighet for alt man burde gjort. Jeg koste meg iallefall kjempemasse og gleder meg allerede til neste gang vi skal utover.

Søndager

2010-06-27T08:24:00.000-07:00

Søndager.. Hva mener vi egentlig om søndager? Er det dagen vi elsker eller dagen vi hater? Den etterlengtete fridagen eller dagen vi bruker på å grue oss til en ny uke full av jobb? Er det dagen vi tilbringer med den eller de vi er glad i, eller dagen vi tilbringer alene?

Jeg har alltid elsket søndager. Da jeg var liten var søndager en familiedag. Det var dagen vi spiste brunsj i Drøbak og gikk på tur hele familien før vi dro hjem og spiste middag med mormor. Når jeg ble eldre ble søndager en dag for kjærester og venner. En dag uten noe spesiellt å gjøre, hvor jeg bare kunne slappe av med de jeg var glad i. Vi beholdt fortsatt tradisjonen med stor søndagsmiddag hjemme. Nå er jeg ikke sikker lenger. Marius jobber mye søndager og jeg sitter ofte igjen hjemme. Mamma og pappa er på hytten så familiemiddagen er ikke lenger et faktum og dagen har blitt en kjedelig ventedag. En ventedag hvor jeg gleder meg til at det igjen skal skje noe den kommende uken.

Jeg har lyst til å glede meg til søndager igjen, sånn som før. Til å tilbringe søndagene med alle de jeg er glad i og til å slippe å sitte hjemme, alene på dager som dette. For det skal jo gå ann å snu en negativ trend, skal det ikke det da?

Man kan kjøpe lykke ;)

2010-06-22T08:37:00.001-07:00

Gang på gang hører jeg folk si man ikke kan kjøpe lykke. At penger ikke har noe å si og at man kan være lykkelig uten en eneste krone. når det kommer til en del punkter kan jeg se poenget i dette. Men jeg tror faktisk det er enklere å være lykkelig om man har penger. Om man slipper å bekymre seg for hvordan man skal ha råd til neste månedes husleie og kan spise mat man liker, ikke bare mat man trenger.

Selv tror jeg også godt humør, hygge og harmoni fører til lykke. Så selv om ikke dette alene er nok, tror jeg definitivt penger på mange måter kan være en del av det som fører til nettopp lykke.

Alle som kjenner meg vet hvor glad jeg er i blomster. Jeg har til tider støv på hjernen og trives vanvittig mye bedre hjemme i en nyvasket leilighet med vakre blomster. Og selv om jeg forstår at dette ikke fører direkte til lykke må jeg jo si at humøret mitt stiger betraktlig når jeg står og ser utover en skinnende ren leilighet. Jeg har derfor innsett at blomster helt klart er verdt pengene de koster. For hva er vel viktigere enn å trives i sitt eget hjem? Og betyr ikke det da at penger til en viss grad kan skape lykke? ;)

Sommer!!

2010-06-10T02:24:00.000-07:00

Ferie, forelskelse, følelser. Sol, glede og fri. Sommeren er her. Sommerfuglene danser i magen og solen skinner på himmelen. Eksamen ble ferdig for en uke siden og jeg er allerede i gang med jobb og lesing til neste eksamen. Denne gangen en frivillig en. Den første feirehelgen ble tilbragt på hvaler med sol, sommer og gode venner. Vi lå masse på stranden, spiste reker og drakk vin. Det er deilig å være herre over sin egen tid. Å kunne dra seg i sengen med sin kjære noen timer lenger på morgenen selv om det er en helt vanlig arbeidsdag. Og å kunne lese fordi jeg vil, ikke fordi jeg må. Det er rart hvordan man kan savne noen man så for kun få timer siden bare fordi man vet man ikke ser personen på noen dager..

Når mørket har senket seg

2010-05-30T14:42:00.000-07:00

Det var ikke en eneste blomst å se. Noen steder hadde ugresset vokst oppover stenene, andre steder stod de helt for seg selv. Skriften på stenene var vanskelig å tyde. Sol, snø og regn hadde gjort sitt for å vaske vekk det som en gang stod der. Gravplass nummer 001 på Vår Frelsers gravlund. Det var her de aller eldste gravene var. Menneskene her hadde dødd for lenge siden, og utifra gravene å dømme var nå også de som skulle ta seg av gravene døde. Plutselig hørtes en ulende sirene fra veien utenfor porten. Ambulansen var borte like fort som den hadde kommet. Her stod hun blandt gravstener som var mange hundre år gamle. Kanskje det ville komme en ny en om noen dager. Hvem vet hva ambulansen var på vei til..

Det er en helt egen ro i byen når mørket har senket seg. Når natten har lagt seg over byen og alle lydene forsvunnet. Noengangerer det godt å komme seg ut i bygatene på kvelden. Godt å gå for seg selv uten å treffe noen og uten biler og bråk overalt. Godt å kjenne den kjørlige luften i ansiktet og å kunne gå der med tankene helt for seg selv.

Tapper og jeg gikk en lang tur langs gatene nå på kvelden. Vi gikk inn på gravplassen og fulgte alle se små stiene. Det er rart hvordan man plutselig kan være helt alene, uten et eneste annet menneske, midt i byen. Det er godt å være litt alene. Godt å ikke høre annet enn biler langt unna og å kunne slippe tankene løs.

Jeg savner å bo på kolbotn og å ha sjansen til å alltid kunne gå ut på tur og vite at man ikke behøvde å treffe noen. Jeg kommer til å savne huset der. Hjemmet. Som det har vært de siste 16 årene..

Finansiering og distrahering

2010-05-24T08:40:00.001-07:00

Bøker og formler ligger strødd utover bordet forran meg. Penner i ulike farger, linjaler og kalkulator. Stort skrift på hvite ark, røde streker som forklarer og piler overalt. Selv om jeg har regnet ut hva Jensen vil motta hvert år til han er 77 hvis renten er på 8% per år er det ingenting som setter seg. De samme oppgavene får ulike svar for hver gang de regnes. Kalkulatoren gjør alt annet enn å samarbeide og gir ulike svar på tross av at jeg slår inn akkurat det samme som gangen før.

I det jeg er i ferd med å legge meg ned og gi opp ringer telefonen.
- Har du sett boblevesten min?
Samtalen var om alt og ingenting. Likevel gjør det underverker å ha noe annet å tenke på i noen minutter. Livsgnisten er tilbake. Pågangsmotet nesten tilstedeværende. Om to dager er det over. Da er det bare en eksamen igjen. Om halvannet døgn begynner den. Hadde eksamensangsten bare være større hadde jeg nok klart å tvinge meg selv til å gjøre enda mer. Den gjevne jobbingen i løpet av semesteret føles meningsløs. Hvorfor er det ingenting som fester seg?

En ting er iallefall sikkert, en master i finans blir aldri noe alternativ..

Etter vintersøvnen kommer sommeren

2010-05-23T06:00:00.001-07:00

Sommeren er her og de ellers så reserverte nordmennene beveger seg ut fra hiene sine. Det er merkelig hvor mye sol og varme betyr. Hvordan mennesker begynner å smile til hverandre og noen til og med hilser pent på de de går fordi. Lagene med klær er borte, med de forsvant også skjulestedet. Vi har ikke lenger store jakker og skjerf å gjemme oss bak. Vi kan ikke late som om vi ikke ser andre på grunn av snøfyken som gjør at vi må se ned i bakken. Selv store solbriller unnskylder ikke uhøffelig oppfølsel like godt som skjerf og lue.

I skogen blomstrer det over av planter og ulike blomsterarter. Et teppe av hvitveis har lagt seg mellom trærne langs akerselven. Hanne Marit og jeg snakker og ler mens vi spaserer innover langs stien. Hundene bader og koser seg. Tapper samler pinner og Bono gjør sitt beste for å vise at han, som den sanne retriever han er, fortjener en dukkert til i vannet. Solen skinner og elven bruser. Lenger borte ser vi en liten jente i badedrakt. Hun hopper ut i vannet, danser for seg selv og løper opp igjen for å fortelle moren hvor varmt det var, mens hun hakker tenner og smiler fra øre til øre med leppene som er blå av kulde. Bekymringsfri løper hun rundt i gresset for å få igjen varmen. Det er ingenting som å være barn om sommeren en dag som dette.

En etterlengtet frikveld?

2010-05-21T10:16:00.001-07:00

Etter en lang dag med eksamenslesing er det godt å komme seg ut. Å kjenne solen i ansiktet selv om klokken allerede er seks og å ikke merke overgangen fra temeraturen inne til ute. Det er godt å kjenne at det er noe igjen av dagen selv etter åtte timer med finansmattematikk og godt å endelig kunne ta seg en velfortjent frikveld.

Når en endelig kommer hjem og setter seg ned kan en kjenne hvor sliten en virkelig er. Hvordan kroppen synker ned i sofaen og hodet kjennes tungt. I frykt for å sovne er det dumt å lene hodet bakover. Den friske luften gjorde godt men derivater og tegningsretter har sugd livsgnisten ut av deg tidligere på dagen.

Kvelden som endelig skulle føre til noe annet enn eksamenslesing forsvant fortere enn forventet. Plutselig våknet du på sofaen med et teppe dyttet rundt deg. Klokken er mange og sengen kaller. Kvelden med film og kos forsvant før den rakk å begynne. Noenganger er det slitsomt å være student..

Evige eksamensdager

2010-05-19T09:40:00.001-07:00

I den store ishallen på Grunerløkka er det fullt av nervøse studenter. Noen snakker i ett mens andre sitter stille og stirrer i luften. Noen leser desperat over pensum med et håp om at det endelig skal feste seg mens andre nå har gitt helt opp. Eksamensvaktene vokter over studentene. Endelig er de på topp igjen. Pensjonistene sirkler rundt, de følger med på klokken, stirrer deg i senk. Du er skyldig til det motsatte er bevist. I enkelte tilfeller forblir du skyldig selv da. De er sikre på at studentene ønsker å jukse. De vil være den vakten som avslører fusket. De jobber på spreng i et håp om at de skal ha gjort en ekstraordinær jobb og faktisk tatt noen for fusk.

Når oppgaven endelig blir levert ut av gamle mennesker med oransje plasthetter på tommelen kommer sukkene. En etter en ser studentene over oppgaven og angrer på at de ikke leste nettopp det ene kapittelet en gang til. Ser du til siden kommer vaktene løpende. Blikket er festet i veggen forran deg. Du orker ikke se på oppgaven en gang til. Drikker litt vann, i et håp om at det skal klarne hjernen og hente frem kunnskapen. Og når en først begynner går tiden unna alt for fort. En har nettopp begynnt å føre inn når beskjeden om at det kun er femten minutter igjen leses opp over høytaleren.

Endelig er eksamen levert og hallen forlatt. Det burde være tiden for å feire. Men i stede må studentene rett hjem til bøkene for å lese til eksamenen som venter om få dager. Eksamenstiden er ikke alltid en dans på roser..

Hipp hurra, en helg full av feiring

2010-05-18T13:30:00.000-07:00

En helg utenom det vanlige. Midt i den ellers så travle eksamensperioden tok jeg meg en skikkelig lesepause. Etter lange uker med største delen av dagene på skolen var det godt med en helg som dette. En helg med bursdagsfeiring og 17 mai. Uten jobb, uten eksamenslesing. En helg med masse gode venner og med Marius, ikke minst.

Bursdagen min begynnte egentlig allerede lørdag med kjempehyggelig frokost på åpent bakeri og den fineste blomsterbuketten jeg noengang har sett, Jeg tror nesten jeg har forandret syn på bursdagen min helt etter dette.

Søndagen ble feiret med bursdagsfrokost her hjemme, en rolig og behagelig dag, middag med mamma og pappa og fest Marius hadde arrangert på kvelden. En utrolig hyggelig dag med akkurat de jeg ønsket å feire den med. Og på tross av hvor tungt det føltes å stå opp den 17 var det helt klart verdt det. Den 17 ble også en stor suksess. Vi drakk champagne og spiste jordbær. Gikk en tur til solli og grillet på kvelden. Været som dagen i forveien ikke var mye å skryte av ble bedre enn forventet og bunad ble det perfekte antrekk for en dag som dette. Vi feiret nasjonaldagen og koste oss masse. For første gang satt jeg igjen med taner om at det var synd det er et helt år til neste gang. Og det må jo være et godt tegn? :)

Skumle nattetimer i oslo

2010-05-14T15:44:00.001-07:00

Det er rart hvordan alt forandrer seg på kvelden. Hvordan mørket fyller hver eneste krok og hvert gatehjørnet. Hvordan skyggene kommer frem og hvordan alt får en annen mening.

Da jeg var yngre og bodde på kolbotn tenkte jeg aldri over dette. Jeg elsket å gå tur alene med både Fabiola og Evita på kvelden. Jeg tenkte aldri på ran eller voldtekter. Men hver eneste helg kan en nå lese om både ran, voldtekt og mord i hovedstaden. Jeg kjenner flere som har blitt ranet rett ved der jeg bor og merker selv at jeg til min egen store ergelse har problemer med å gå alene langs bygatene på kvelden. Bare veien fra bussen føles lang sent på kvelden og enhver person jeg hører eller ser vurderes som en potensiell kriminell. Hva om han vil rane meg? Eller enda verre, voldta meg? Jeg gir fra meg alt, værsågod - vil du ha enda mer enn du spurte om?

Ser jeg en jente som minner om meg selv småløper jeg etter henne for å holde følge så tett som mulig. jeg kjenner panikken bre seg i det hun snur seg for å låse opp portdøren når jeg innser at hun ikke skal videre samme vei som meg. Jeg ser meg rundt etter et nytt offer, etter en jeg kan følge etter, så jeg ikke føler meg så alene. I min panikk er den eneste jeg ser en mann på andre siden av gaten. Tenk om han er farlig? Jeg øker farten enda mer og forsøker å tenke på noe annet. Han er kriminell til det motsatte er bevist. Det er de alle sammen. Det er trist at det skal være sånn..

Globalisering..

2010-05-11T08:50:00.001-07:00

Jeg var egentlig helt innstillt på å legge ut i både det vide og brede om hvor grusomt jeg har det etter turen min til frisøren i dag. Men etterhvert som jeg satt og leste mikro var det noe annet som gikk opp for meg. Jeg sitter nå hjemme i stuen og synes kjempesynd på megselv etter å ha brukt 1520 kroner på en frisørtime hvor jeg virkelig ble skamklippet. Stakkars meg, er definitivt den første tanken som slår meg. Men kanskje det ikke er så synd på meg?

I 1993 ble det anslått at nesten 1,2 milliarder mennesker lever for under en amerikansk dollar om dagen. Det betyr at min frisørtime kunne forlenget livet til et barn som sultet ihjel i et av disse områdene av verden i nesten et år. Det er helt umulig å forstå at forskjeller kan være så store. At jeg sørger over det manglende håret mitt, men betalte det samme beløpet for at det ble fjernet som et barn enkelte steder i afrika eller india spiser for i nesten et år.

2,8 milliarder mennesker levde i år 2000 under fattigsdomsgrensen. Noe som tilsvarer ca 19% av jordens befolkning. De som lever under denne grensen er de som lever på under to amerikanske dollar om dagen. I Norge hadde ingen hatt noen reell mulighet til å klare dette. I Norge har vi statlige ordninger som forhindrer at mennesker skal sulte ihjel. Staten sørger for at mennesker har et tak over hodet og nok penger til mat. Hvordan kan det ha seg at mennesker i mange andre land ser dette skje uten at noen klarer å gjøre noe med det?

Det er mange år siden jeg meldte meg inn i unicef og begynnte å gi et månedlig beløp. Som student merker jeg så vidt forskjellen på de 200 kronene som blir trukket i måneden. De fleste arbeidende ville nok helt klart ikke merket noen forskjell. Jeg vet mange er redde for at penger som dette ikke går til annet enn administrative kostnader. Men hva er det egentlig du ofrer for å hjelpe noen som virkelig trenger det? 8 kopper kaffe i måneden?

Ingen kan regne med å feire sin 45-årsdag i Uganda og i Sierra Leona dør 28 % av alle barn før de når sin femårdag. Og her i Oslo sitter jeg og klager på en dårlig hårfrisyre.. Noenganger kan det være greit å sette ting i perspektiv..

De beste minnene

2010-05-09T12:28:00.000-07:00

- Husker du den dagen for så mange år siden?
Hun kjente vinden i håret i det husken svingte frem og tilbake.
- Husker du den?
Hun så bort på venninnen, og så håret hennes blafre i vinden.

Det var som om de var ti år igjen. Tiden føltes plutselig både kort og uendelig lang, på en gang. Hun lukket øyene og tenkte tilbake på alt de hadde opplevd sammen. Hun tenkte på hytteturene sommeren i forveien og på alle kveldene de hadde sittet ved siden av hverandre i taxi på vei hjem fra byen. Hun tenkte på alle gangene de hadde overnattet sammen da de var små og på året de bodde sammen i trondheim. Opplevelsene var mange, og kom til å bli utrolig mange fler i årene som skulle komme..

Og det var som om vi ble dratt tilbake i tiden der vi satt på huskene midt i sandkassen på st.hans haugen. To voksne mennesker, men likevel alt annet enn voksne. Vi snakket om alt og ingenting. Om de tingene man ikke kan snakke med noen andre om. Som bare hun vet hva hun skal si til. Hun skal ikke forsvare noen, hun skal ikke late som om hun forstår. Hun skal si akkurat de ordene hun sier. De er riktige uansett. Det er sånn bestevenner er.

Alle kjenner en Gunnar..

2010-05-06T09:24:00.000-07:00

Vi har alle sammen hørt om han. Han er kompisen til kompisen. Han er han som alltid lager liv og røre. Han som behandler damer som dritt, mens om likevel har draget på en helt umenneskelig måte. Han er utro mot dama, som er alt for pen for han, men han slipper unna med det fordi hun vet hun må godta det om hun i det heletatt skal få ha han som en del av livet sitt. Han er på de kuleste festene, på de mest trendye restaurantene og i de feteste butikkene. Han kjører den nyeste og kuleste bilen, bor i den dyreste delen av byen og jobber midt i bogstadveien.

"Ja du skulle bare visst hva Gunnar gjorde i helgen..", "Nå har Gunnar gjort det igjen", "Vet du hvem Gunnar dro med seg hjem fra byen i går?" Han er den alle snakker om. Den som alltid er i fokus og den ingen egentlig føler de kjenner.

Etter en haug med historier om Gunnar møtte jeg han her om dagen. Og Gunnar viste seg å være så skremmende lik det bildet jeg hadde sett for meg, at det nesten var urovekkende. Gunnar var glatt som få med sleiken godt klistret til hodet og med silkeskjærfet i lomma på dressjakken. Det tok få sekkunder før Gunnar stillte spørsmålet vi alle hadde ventet på.
- Du si meg Mari, er du singel?

Videre fortalte Gunnar at dama hadde dumpa han forrige uke. Det var tydelig at sorgen ikke var stor.

Men hvordan kan man egentlig være som Gunnar? Hvordan kan man tenke så lite på andre og kun tro at livet dreier seg om å ha det gøy? Alle har hørt om en som Gunnar, men er det virkelig noen som kjenner han? Har Gunnar en eneste venn som ikke gikk og håpet på at dama skulle gå fra han? Alle mente jo at han fortjente det..

Jeg hater deg..

2010-05-03T14:31:00.000-07:00

"Jeg hater deg", var det siste hun noengang sa til han. Hun snudde ryggen til og trampet inn i leiligheten. Hvorfor måtte han alltid være så streng? Alle andre fikk jo lov.

Jeg hater deg, jeg hater deg, jeg hater deg, Ordene gikk på gjengang i hodet hennes. Hat, tenk at hun hadde sagt det. At hun hatet han. I virkeligheten gjorde hun jo ikke det, hun hadde aldri hatet han. Bare bittelittegranne, akkurat der og da. Han hadde snudd ryggen til han og. Hun hadde hørt skrittene hans ned de fire etasjene i blokken og hørte døren slå igjen bak han i det han gikk ut. Hun hadde sett etter han i kjøkkenvinduet, men passer på at han ikke kunne se henne bak blondegardinene.

Jeg hater deg. Ordene nektet å slippe taket. Noen dager senere hadde de fått beskjeden. Jeg hater deg. Det var de siste ordene hun noengang sa til han. Jeg hater deg, Han var død.

Det er så lite som skal til. Man vet aldri når man kan miste en man er glad i. Man kan ha sett for seg å dele hele livet med en person, men personen kan bli borte i løpet av sekkunder, helt uten forvarsel. Morfaren min døde da mamma var tolv. Han var på jakt på Hardangervidda. Hun fikk aldri tatt farvel. Hun var sikker på at han kom til å være hjemme igjen om få dager, Han kom aldri hjem.

Mamma er en av de flinkeste jeg vet om til å fortelle folk hvor mye de betyr for henne. Vi snakker skjeldent sammen uten at hun forteller meg hvor glad hun er i meg eller hvor mye jeg betyr, Det tror jeg mange har mye å lære av. Å fortelle folk at de betyr mye for deg krever lite, men betyr utrolig mye. Du vet aldri når siste gang du ser personen er...

Om 88 minutter skjer det, om 268 minutter er det over..

2010-05-03T04:38:00.001-07:00

Første eksamen er rett rundt hjørnet. Oppgaver er regnet, sider lest og formler pugget. I grunerhallen skal det skje. Om 88 minutter. Frem til i går følte jeg at jeg hadde oversikten klar. Nå er den borte og alt føles uoverkommelig. Kommer jeg til å stå? Kommer det til å gå bra? Fø lelsen er dårlig, men det betyr stortsett ingenting på resultatet.

Midt i alt dette har lykketil-meldingene kommet en etter en. Det er koselig å vite at noen tenker på deg. Ikke minst våknet jeg til en motivasjonsgave fra min kjære samboer. Her snakker vi mange gode venner :)

Slutt å unnskylde de som ikke fortjener det..

2010-04-29T00:13:00.000-07:00

En politimann ble forrige uke knivstukket og drept, i går ble en mann fraktet ut av huset sitt og pågrepet med metallrør og maskinpistol i Bergen. Mads Alm drepte og forsøkte å sette fyr på forloveden sin i august i fjor. Forbrytelser blir begått heletiden. Mennesker dreper og skader og ødelegger for andre. Hvorfor er da vinklingen i saken om mannen med maskinpistolen at han ble bitt av politihunden? Og saken om Mads Alm at han er psykisk syk? Hvorfor er det så utrolig synd på de som har drept og ødelagt for så mange andre? Javel, så har politihunden bitt han. Hva regner du med skal skje når du opptrer som denne mannen gjorde? Og kanskje Alm er psykisk syk, det gjør han ikke til noe mindre skadelig for samfunnet. Han bør sitte i fengsell for det han gjorde. Psykisk syk eller ikke, han er likevel en drapsmann. Hvorfor skal vi mennesker alltid unnskylde andre og lete etter bakenforliggende årsaker til det som har skjedd. Drept er drept. Og den drepte kan aldri komme tilbake uansett hvor psykisk syk gjerningsmannen var i gjernningsøyeblikket.

Er eksamensstresset egentlig så ille?

2010-04-27T07:14:00.001-07:00

Nå er det bare en uke igjen. Dagene går alt for fort, men timene med lesing går saket. Ord og bokstaver går inn i hverandre. Regner man standardavvik eller varians først? Er Smith eller Ricardos teori om handel mest virkelighetsnær? Alle foreleserene tror deres eksamen er viktigere enn alt annet. Så er det sommerjobben som må være i boks men som ikke er det og praksisplassen som endelig er i boks mens om likevel fører til noen ekstra tanker. Etter eksamen kommer (ikke) ferie. Sommeren blir jobb, jobb og atter jobb for min del. Så kommer det nye semesteret. Ingen ferie. Tiden som student skal være den beste i hele livet, og den er det. Men burde man ikke ha mer tid til å sette seg ned og nyte den?

Jeg er stresset med glad. Jeg elsker studiet mitt, jeg har en fantastisk kjæreste og de aller beste vennene. Jeg våkner opp om morningen og gruer meg til å stå opp fra sengen når jeg ligger med armene hans godt rundt meg. Men jeg gleder meg til å komme på skolen siden jeg vet at eksamenslesingen betyr kaffe med Anette. Og så lenge jeg vet at jeg skal treffe henne der er ikke eksamenslesingen så ille. Gode venner betyr alt. Etter skolen er det ut med tapper. Det er godt å komme seg ut etter en lang dag med skole. Spasertur eller jogging, kroppen har godt av litt bevegelse. Så er det kveld og tilbake i sengen. Dagene går i ett. De er fulle av skole og pensum. Men når jeg ser tilbake på dagene har jeg ingenting å klage på..

Ikke slå

2010-04-23T08:35:00.000-07:00

Jenta ynker seg i søvne, det er sent på natterstid. Hun har bamsen med i senga, han er kledd som politi. Mamma setter seg der inne, stryker datteren på kinnet, men hun gråter når hun hører barnet si: Ikke slå. Ikke slå. Ikke slå. Ikke slå.

Selv om melodien er lystig er teksten i sangen til Gustav Lorentzen utrolig trist. Den lille jenta med stemmen en hører for seg som både sår og spinkel vekker tanker og følelser hos de fleste. Jeg klarer ikke engang tenke meg til hvordan det må være å være mor og vite at barnet ditt opplever noe så vondt men som du ikke klarer å forhindre at skjer.

Selv har jeg aldri blitt mobbet. Jeg var en av de heldige. En som hadde masse venner. En som fikk alt det som var kult som gjorde at man fikk være med i gjengen. Jeg var liten og slank. Jeg tok fagene på skolen lett og fikk være med på alle de kule aktivitetene etter skolen. Jeg hadde foreldre som fulgte opp skolearbeid og som passet på at jeg fikk den hjelpen jeg trengte. Og strenge regler hjemme som jeg selv hatet men som jeg nå når jeg ser tilbake tror jeg lærte mye av.

For meg er teksten i sangen uvirkelig. Jeg opplevde aldri å bli mobbet eller slått. Jeg så aldri noen bli skikkelig mobbet eller slått. Jeg har ingen forståelse for at det går ann å behandle andre mennesker på en sånn måte. Levde jeg et veldig skjermet liv? Er det sånn det er for mange skolebarn? Historier i både aviser og på tv bekrefter teksten til Lorentzen. Barn blir mobbet. Barn er slemme. De diskriminerer og ødelegger. Men hvorfor gjør de det? Er noen mennesker virkelig født slemme? Eller blir de sånn på grunn av omgivelsene de har vokst opp i? Ligget det til den menneskelig naturen å gjøre sånt?

Den tiden av året..

2010-04-22T08:30:00.000-07:00

Eksamen er rett rundt hjørnet. På BI har både forelesningssaler biblioteket og gangene blitt fyllt opp. Plutselig er skolen full. Hvor har alle sammen vært tidligere i år? Noen tar eksamen med et smil og setter av god tid til kaffepauser, andre flytter inn på biblioteket og bolter seg fast til pulten. Uansett studieteknikk har alle et felles mål. I mellom tre og fem timer skal studenetene vise hva de har lært i løpet av semesteret. Noen i et fag, andre i mange. Om en eksamensform som dette i det heletatt måler kunnskap er jeg i tvil om. Men uansett hva man måtte mene om den må man igjennom den alle mann.

Om en drøy månede er det over, om en uke er det i gang. Tenk at så kort tid skal avsgjøre en så stor del av det som er med på å avgjøre fremtiden din. Tenk om du blir syk rett før eksamen. Kanskje en forkjølelse ødelegger hele din plan om å komme inn på master?

Vulkansk samhold?

2010-04-19T02:02:00.000-07:00

"Luftrommet kan stenges igjen i kveld" melder VG mens Dagbladet fokuserer på at det fortsatt er mulig å komme seg til kontinentet. I Aftenposten kan en lese at vulkanen spytter ut 750 tonn i minuttet og på Dagens Næringsliv kan en lese om hvilke fly som går i dag. Forsikringsselskapene gjør alt de kan for å lure seg unna, flyselskapene må permitere annsatte mens Bislett bilutleie går som aldri før.

Det er få som ikke på en eller annen måte kjenner konsekvensene av vulkanasken. Mange sitter fast i utlandet, mange blir permitert, noen er ensomme fordi andre sitter fast og noen tjener mer enn noengang på stoppet i flytrafikken. Naturkatastrofer har helt klart hatt store følger før, men har så mange land noengang blitt rammet så likt?

Folkuset et stort på alt det negative ved vulkanasken. Men likevel er det noe som knytter mennesker sammen når ting som dette skjer. Folk stiller opp og hjelper hverandre. De setter seg inn i andres situasjoner og støtter opp på en helt annen måte enn før. Nordmenn som sitter fast i fremmede land står sammen og føler seg knyttet til hverandre. En kompis av meg ringte i går og spurte om jeg ville høre med faren min som sitter fast samme sted som han om han ville bli med i bussen de har skaffet for å komme seg hjem. Selv merker jeg at jeg blir glad når jeg tenker på omtanken mennesker får for hverandre i tider som dette. Normenn er ikke kjent for å være de mest sosiale eller hjelpsomme med mennesker de ikke kjenner. Men under katastrofer som dette blir selv Nordmannen en annen :)

Småting i hverdagen

2010-04-14T08:32:00.000-07:00

Det er rart hvordan det ofte er de små tingene som betyr mest i hverdagen. Hvordan det er lite som skal til for å få opp humøret, særlig når solen stråler. Det kan være blomsterbuketten du kjøpte på vei hjem, hvorfor ikke skjemme bort segselv? Blomster er alltid koselig! Eller blomstene du fikk. Det kan være den nyvaskede og fine leiligheten du kom hjem til. Enten du vasket den selv eller om samboeren vasket. Det kan være den ekstra kaffekoppen med venninnen eller kjæresten etter skolen eller en hundetur i solen. Når været er fint er det lite som skal til før ting blir bra. Selv en dag full av eksamenslesing løftes lett av noen hyggelige småjusteringer.

Modum bad

2010-04-10T07:42:00.000-07:00

Det var som om tiden gikk feil vei. Vi forsvant lenger og lenger bakover i tid jo flere kilometer bilen la bak seg. Den tunge tåken lå tett over jordene og lukket oss inne i en dis av hvite skyer. I det vi parkerte og steg ut av bilden var det som om vi ble tatt med mangehundre år tilbake i tid. De pene gamle bygningene så både vakre og litt skumle ut i tåkedisen. Det var tidlig på morningen og få tegn til liv i vinduene.
- Dette er familiehusene, forklarte Mads.
Ida og jeg så oss rundt. Jeg var usikker på hva jeg skulle si, det var som å stå i en spøkelseslandsby. Plutselig hørte vi barnelatter bak oss og så to små gutter med skolesekk på ryggen. De forsvant over broen og ble raskt borte i tåken. Klokken var snart ni og vi befant oss på modum bad, et sted som har behandlet psykisk syke mennesker helt siden det ble brukt som kurbad i 1857.

Sammen med to i klassen dro jeg ut til Modum bad for å intervjue en lege der til oppgaven vi skriver i undersøkende journalistikk. Det var en opplevelse jeg aldri kunne sett for meg. Det er lenge siden jeg har møtt så mange utrolig velkommende og hyggelige mennesker på en dag. Ikke minst innså jeg hvor deilig det er å komme seg skikkelig ut av byen til tider. På Kaggestad Gård ble vi invitert inn til te og kaker. Bymennesker er ikke sånn, de tar seg ikke tid til å nye de små stundene i hverdagen sånn som de på landet. Noenganger er det deilig å slippe unna oslos stress og mas.

Gleden av sol og blå himmel

2010-04-10T02:50:00.000-07:00

Med solen i ansiktet var det deilig å komme seg opp og ut på tur før jobb i dag. Det er rart hvor mye mer våken man blir av sol og blå himmel enn av gråvær og regn. Stortsett hater jeg å være den av oss som står først opp, men i dag var humøret godt og formen opplagt. Temperaturen ute var behagelig og morgenkaffen på vei til jobb suveren. På mange måter er jeg glad for at jeg er så lett påvirkelig når det kommer til humør. Den store entusiasmen til Tapper når vi kommer ut døren smitter lett av på meg og jeg tar megselv i å smile når jeg ser den entusiastiske logringen hans. Når han snur seg og ser på meg er det som om han smiler og sier "kom igjen, livet er herlig!" Blid og logrende hund, smilende og glad eier, sol og blå himmel. Bedre blir det vel ikke? :)

Det skulle ikke vært mulig..

2010-04-08T08:27:00.001-07:00

Lukk øynene og tenk tilbake på den verste hodepinen du noen gang har hatt. Du kjenner virkelig dunkingen, ikke sant? Flytt så tankene til en gang du var hos tannlegen og hørte den grusomme lyden av borr inne i hodet ditt. Tannlegen river og røsker i tennene og lyden er helt uutholdelig. Legg så sammen disse to minnene og tenk deg til hvor dårlig de passer sammen. Så flytter du tankene enda en gang. Denne gangen ser du for deg at du sitter i tannlegestolen med dundrende hodepine, tannlegen borrer i vei og så, helt uten forvarsel, går brannalarmen. Men dette er ingen vanlig brannalarm. Neida. Den piper som et uvær og hver 20 sekkund kommer en skjærende høy mannstemme og sier "Dette er en brannalarm. Vennligst forlat bygget så fort som mulig." GANG PÅ GANG PÅ GANG!!

Jepp, du gjettet riktig. Der har du dagen min..

Tanker..

2010-04-06T12:42:00.000-07:00

Mennesker har forskjellige måter å tenke på. De har forskjellige mennesker å takle ting på og forskjellige måter å unngå ting på. Noen konfronterer ting i det de skjer, andre bruker år og dag på å tenke og gruble over alt. Noen elsker å dele alt de har på hjertet, andre holder ting for seg selv. Etterhvert som man vokser opp lærer man at ikke alle reagerer likt som enselv og at det må være greit at folk er ulike. Det kan likevel være vanseklig å sette seg inn i en annens rolle dersom vedkommende har et helt ulikt syn på dette enn enselv. Mens noen er avhengige av bekreftelser føler andre seg trygge på ting helt uten det. Selv om det kan være vanskelig bør jeg prøve å sette seg inn i andres roller. Det er ofte minst like vanskelig å være den som må leve med andres usikkerhet som å måtte leve med sin egen..

Tears in heaven

2010-04-05T02:59:00.001-07:00

Det er rart hvordan noe kan være både vakkert og trist på en gang. Hvordan noen få toner fra en sang kan få frem tanker og minner som er både gode og vonde. En sang fra en begravelse får en helt annen mening når den plutselig ikke representerer annet enn sorg og savn.

Tears in heaven er en sånn sang for meg. Hver gang jeg hører den tenker jeg på han og på hvor feil det var at han forsvant så alt for tidlig. Jeg tenker på familen hans som er igjen og på rommet hans på loftet som fortsatt står tomt. Jeg tenker på turene til Clumber park da vi var små hvor vi lekte gjemsell i de store, tette buskene og på den gangen han gravde to hull i blomsterbeddet da det ene marsvinet døde sånn at det var ledig plass for det andre når det også kom til å dø.

Om ti dager er det to år siden han døde.. Det er fortsatt uvirkelig at han ikke er her lenger.

God påske!!

2010-04-04T10:17:00.000-07:00

Jeg er egentlig stor motstander av blogger der folk oppdatterer med alt de gjør. Med hva de spiste til middag dagen i forveien, hvor mange meter de gikk på tur og hva de hadde på seg på turen. Outfittbilder er virkelig ikke min ting og ikke det å dele alt som skjer i privatlivet mitt hellet. Men her kommer et unntak. Alle som kjenner meg er fullt klare over at mine matlagingsferdigheter er noe begrenset. Så, dette må bare dokumenteres!

(Det er her dere skal høre for dere trommer - du du dudu dudu..)

I går lagde Marius og jeg påskelam!! (vanskelig å tro, jeg vet - JEG var med og lagde påskelam, og resultatet ble perfekt!)

Beste påskelammet jeg noengang har smakt ;)

I dag ble det tur på bygdøy, viktig med litt trim etter såååå mye middag ;)

Dette har vært en merkelig påske. Min første hele bypåske. Den har vært utrolig behagelig og avslappende, noe som passet kjempegodt nå før eksamensstresset setter inn for fullt :)

Bypåske

2010-04-03T06:57:00.001-07:00

Selv om påsken har vært på både i byen og full av en del skolearbeid har den vært utrolig koselig. Noen times lesing om dagen gir god samvittighet til å slappe av på kvelden, gå turer i skogen og i frognerparken, og til å bare kose seg. Det er godt å sove lenge uten å tenke på alt man skulle gjort, nettopp fordi jeg bruker noen timer på det senere på dagen. Og noen timer føles nok, når alle andre har ferie. Det er deilig å se at temperaturen på gradestokken stiger og at snøen forsvinner mer og mer. Det er godt å slippe å fryse ute og det er deilig å komme seg ut av byen en tur i løpet av uken, Det er ikke så mye som skal til, en tur til sognsvann eller innom Kolbotn gir dagen en ekstra glede. Og da er det ingenting som er hyggelugere enn en koselig lunsj med brød fra åpent bakeri eller hjemmelaget kakao når man kommer hjem :)

Utypiske påskeaktiviteter

2010-04-02T05:16:00.001-07:00

Ute skinner solen, nordmenn har påskeferie og er ute på tur i skog og mark. Men hva gjør jeg? Jeg sitter inne og regner statistikk og gjør finansoppgaver. Tunge fag beggedeler som jeg akkurat nå hadde klart meg uten. Sorte bokstaver og tall på hvite ark glir inn i hverandre og blir en eneste stor grå masse. Plutselig er det ikke logisk at sjansen for å trekke en blå kule er 12,5% eller at nåverdien er på 1,2 millioner kroner. Egoistisk som jeg er skulle jeg ønske det regnet ute, det er urettferdig at alle andre føler at de kan ta seg helt fri. Eller er det egentlig det?

Aprilsnarrnoia?

2010-04-01T08:18:00.000-07:00

Stille som en mus snek jeg meg inn på rommet til pappa. Jeg listet meg bort til nattbordet der han alltid la fra seg klokken på natten. Stille åpnet jeg nattbordsskuffen og la klokken ned i den. Det var første april, og jeg var fem år. Hvert år var det like morsomt. Hvert år gjemte jeg klokken, og pappa latet like forskjekket som om han trodde den var borte. Helt til jeg ikke klarte å holde latteren tilbake og ropte aprilsnarr så høyt jeg kunne.

Det er første april i år også, dagen der man skal lure noen. Dagen hvor man finner på de merkeligeste historier, hvor man lyver og skrøner og hvor alt er greit - det er jo første april.

Avisene tar mer av år for år. I fjor kunne en lese at det ble delt ut gratisprodukter på Kolbotn i Østlandets blad, i år kan en lese at Skien har satt på Somaliske veiskilt langs veien for å bedre integrere innvandrere i Telemarksavisa. Uskyldig moro som man vet vil komme men som likevel lurer mange hvert eneste år.

Dette er dagen hvor de fleste går på tå for ikke å la seg lure. Dagen hvor man ser med skepsis på det folk sier og hvor man ikke helt klarer å ta det folk sier på alvor. Jeg snakket med en kompis i sted som nektet å tro på noe av det jeg sa. Han var sikker på at alles mål er å lure nettopp han, og kommer ikke til å hvile før dagen er over. Skikkelig aprilsnarnoia, om man kan kalle noe det? Er det egentlig riktig med en dag der alle kan lyve og slippe unna med det fordi det er dagen for løgn? Enkelte drar det alltid for langt. Det er ikke alt der er morsomt å spøke med, selv på en dag som dette..

Ikke bare et hus, men et hjem

2010-03-29T08:05:00.001-07:00

Selv om de har snakket om det har jeg aldri trodd det kom til å skje. I hodet mitt har det ikke gått opp for meg at de faktisk ikke kommer til å bo der lenger. At huset jeg har bodd i så mange år, stedet jeg kjenner både ut og inn, den ene plassen som i så mange år har vært hjemme, selv når jeg ikke har bodd der, skal selges. Den nye leiligheten er kjøpt, på lørdag ble budet godtatt, i dag ble avtalen gjort. Fra Kolbotn til Oslo, uten katten. Katten som vi har hatt i så mange år, som er en del av familien. Man flytter ikke bare fra et familiemedlem..

Anette og Maris oppskrift på en perfekt søndag

2010-03-28T08:47:00.000-07:00

1. Ikke våkn opp fyllesyk (det lønner seg å drikke saft på lørdag!)

2.Søndager er dagen for tur i skog og mark, men fortvil ikke selv om du bor i byen. Om du lar brillene ligge hjemme er det vanskelig å skille en bil fra en elg (særlig om den er sort!)

3. Gummistøvler er et must, hvordan skal man ellers kunne plaske i søledammer?

4. Ikke vask leiligheten før du går tur, langhåret hund og søle er en dårlig kombinasjon.

5. Ikke glem å gå innom statoil på veien hjem, det er alltid moro å betale dobbelt pris for smågodt!!

(Det ble dyrt for Anette på Statoil..)

6. KAKAO!! Ingen tur er komplett uten en kakao å varme seg på når man kommer tilbake (når dette punktet kommer lønner det seg å ha dusjet av hunden også... Se punkt 4.)

7. Enhver supersøndag må inkludere en skikkelig søndagsmiddag, og hva inneholder en søndagsmiddag: Fløtegrattinerte poteter, kjøtt, saus og grønnsaker.

8. At brannalarmen går er et godt tegn, det tyder på en skikkelig søndagsmiddag...

9. ... At brannalarmen går for 20 gang kan føre til lettere irritasjon.. (men hold optimismen oppe, det er fortsatt søndag!)

10. Endelig er middagen ferdig og kan nytes med gode venner, fullvask av komfyren kan vente til mandag (overkoking av fløtegratinertepoteter fører til mye røyk og dermed punkt 8 og 9.)

11. Filmkveld! Hva er en bedre slutt på en perfekt dag enn en filmkveld? Og hva er vel bedre enn å se Bridget Jones for tolvte gang? Denne gangen med spørrelek ;) (noe komplisert når tre jenter må bli enige om et svar...)

12. Peiskos, enten det er en ekte peis eller på tven. Peis gir stemning uansett.

Med cowboyhatt, silkeskjerf og uggs

2010-03-23T10:59:00.000-07:00

- Værsågod, ta et du og!

Mannen så på meg og et bredt, tannløst smil lyste mot meg. Den slitte cowboyhatten satt skjevt på hodet hans og et rødt silkeskjerf satt løst rundt halsen.

- Neitakk, smilte jeg tilbake.

Han mumlet noe for seg selv, la ned den gamle, slitte pastillesken og begynnte å romstere i kuskinnsvesken. Når han åpnet den kom flere grønne bilder av katteunder til syne. Og etter en stund dro han frem en rosa notatblokk. Han skrev og skrev, men det eneste osm var å se på blokken da han var ferdig var kruseduller.

Man treffer mange merkelige mennesker når man tar bussen hver dag. Denne mannen var en av de det er vanskelig å definere. Var han en uteligger, eller var han bare litt annerledes? Klærne hans så rene ut og på en måte virket han stolt. Han var hyggelig og snill, likevel er han en jeg hadde blitt skeptisk til om jeg møtte han ute på gaten en mørk kveld. Det er rart hvordan mennesker som er annerledes skremmer oss. Hvordan det vi ikke vet er skummelt, heller enn spennende.

Lysere tider..

2010-03-22T09:31:00.001-07:00

Noenganger er det deilig å ikke gjøre noe. Å ligge på sofaen med en man er glad i. Å se på tv selv om det egentlig ikke er noe å se på. Å vite at det er mye man burde gjøre men å ikke bekymre seg over det, fordi livet er godt akkurat der og da.

Helgen var rolig med jobb lørdag og lite annet. Kvelden ble tilbragt med Marius. Vi skulle se film, og av den timen filmen stod på tror jeg at jeg var våken ca ti minutter til sammen. Det er rart hvordan det til tider er umulig å holde øynene oppe, uansett hvor hardt man prøver.

Endelig begynner det å bli lysere ute. Det holder med allværsjakke og en tykk genser og vinterskoene er byttet ut mot støvler. Tapper skifter farge hver gang han er ute, men det er verdt det. Snøen smelter dag for dag. Dagene blir lysere og føles lenger. Det er godt å slippe lue og votter. Og det er godt å kjenne at luften er frisk, ikke bitende når man går ut døren. Tiden frem mot eksamen går alt for fort. Snart er det sommer.

Når en feil gir uante konsekvenser

2010-03-17T12:50:00.000-07:00

"Kan ikke skolen bare brenne??" Jeg er sikker på at alle en gang i løpet av livet har tenkt denne tanken. At alle har håpet på en årsak til å slippe å dra på skolen, på en dag ekstra fri, og en mulighet til å slippe engelskprøven de ikke har lest til. Men hva skjer når skolen faktisk brenner? Hva skjer når noen har satt fyr på skolen? Og hva skjer med de som satte fyr på den?

Det var i åtte tiden i går kveld at fire gutter lekte utenfor tårnåsen skole. De var langt ifra de første tolvåringene osm har lekt med fyrstykker, og blir helt sikkert ikke de siste. Men denne gangen fikk leken alvorlige følger. Den lille brannen som ble startet spredde seg, gutten forsøkte å slukke flammene men de fortsatte å vokse. De hentet hjelp, men det var for sent. Før de visste ordet av det stod skolen i brann. Nå er de 470 elevene ved Tårnåsen skole uten klasserom. Nå er det ingen som ønsker at skolen skal brenne. Nå er det ingen som ønsker en ekstra dag fri. Nå sitter fire små gutter, og fire familier igjen, og lurer på hva de skal gjøre for å slippe påminnelsen om feilen som fikk så katasrofale konsekvenser.

For småbarn snakker, og voksne snakker. Barn hører på voksne og gjenntar det de hører. Hvor mange ganger har en ikke hørt barn fortelle hva foreldrene har sagt om andre? Rykter sprer seg, og ofte er det nettopp det det er, rykter. Men denne gangen er det ikke det. Denne gangen har fire små gutter gjort noe de aldri mente skulle skje. De har gjort noe som kommer til å følge de resten av livet, og noe mange kan gjøre det vanskelig for dem å glemme. Både de og familiene deres har det vanskelig nok som det er, om ikke alle andre skal gå rundt og snakke om det.

Jeg håper foreldrene snakker med barna sine. At de forteller at ingen kan skylde på de som startet brannen. For jeg er helt sikker på at dette kunne skjedd med de fleste tolv år gamle gutter, Gutter er vilte og eventyrlystne, de utforsker, prøver og gjør feil. Dette er noe som kunne skjedd med hvem som helst, men denne gangen var det disse som hadde uflaks. Neste gang kan det være deg...

Danse mot vår..

2010-03-16T04:40:00.001-07:00

Snørr, slim og hoste. Likevel, er livet herlig. Det er deilig å kunne lene seg tilbake i sofaen og tenkt at alt faktisk er akkurat som det burde være. Forkjølelsen kan jeg leve med, den går over. Tannlegen kan jeg se fordi, det er bare en bagatell (dog en dyr en). Jeg har ryddet og vasket leiligheten i stede for å dra på forelesning, det er deilig med ren leilighet. I går ble vi hjemme og så på film, jeg elsker rolige kvelder som det. Vinteren er på hell og våren på vei, det blir deilig med sol og tørre gater. Noenganger er det lite som skal til for å komme i godt humør :)

Tre år tilbake i tid

2010-03-08T00:53:00.000-08:00

Kakao på choko boco. Shopping i midtbyen. Lunsj på Bari og film på Møllenberg. Det er rart å tenke på at det snart er tre år siden sist. Bakkene opp til leiligheten var enda tygre enn vi husket. Leiligheten var finere, den har nemlig blitt pusset opp.

Da vi satt og drakk kakao var det som om ingenting har forandret seg. Det var som om vi hadde blitt trukket tilbake i tid, til tiden da vi to bodde sammen og tilbragte dagene sammen i trondheim. Mye har forandret seg siden da. Men vi er fortsatt bestevenninner og jeg ville ikke byttet bort tiden sammen i trondheim mot noe som helst.

Igjen satt vi i den grå sofaen under et godt varmt teppe og så på film. Vi handlet på rema 1000, som vi har gjort så mange ganger før og vi lagde middag sammen på kjøkkenet "vårt". Den største forskjellen var at denne gangen måtte jeg dra til farmor for å sove etter middag og filmkveld. Det var lett å føle seg som hjemme i leiligheten, og litt trist at den ikke lenger er vår.

Tenk om vi aldri hadde flyttet til trondheim, tenk på alt vi hadde gått glipp av..

Sol og blå himmel

2010-03-04T01:15:00.001-08:00

Sol og blå himmel. Det var det som møtte meg da jeg trakk fra gardinene i dag tidlig. Rommet var lyst og koselig. Det er deilig å våkne sånn.

Morgenturen var kald men behagelig. Det føles lenge siden sist jeg gikk tur i morgensolen og jeg tok meg selv i å smile for meg selv og glede meg til vår og sommer. Siden jeg var syk hele sommeren som var blir det ekstra deilig med sommer og sol i år. Jeg gleder meg til den første turen med båten og til late sommerdagen på hvaler. Jeg gleder meg til noen uker fri, og til masse tid med gode venner. Mest av alt gleder jeg meg til å slippe å pakke meg inn hver dag på tur med Tapper.

Men på tross av alt dette, liker jeg årstidene. Jeg tror nettopp det at vi har en så lang og kald vinter som den vi har gjør at vi nyter sommeren enda mer. Er ikke det deilig da? :)

Viljestyrke

2010-03-01T01:55:00.000-08:00

Lettpåvirkelig, der var du meg.. Joda, jeg har helt klart egne meninger. Men jeg har også utrolig lett for å la meg påvirke av andre når det kommer til mye. I flere år nå har jeg vært flink og kommet meg tidlig opp og i gang med dagen. Jeg har nok aldri kommet meg tidlig nok i seng, men jeg har iallefall kommet meg opp i grei tid. I mange år hadde jeg alltid vekkeklokken på i ni tiden når jeg hadde fri for å rekke en skikkelig tur med tapper før alt annet skulle gjøres. Det siste halvåret har dette forandret seg helt. Jeg har fortsatt vekkeklokken på, men overser den glatt og sover videre. Å stå opp når sengen er kald og tom er en ting, men å stå opp mens en annen ligger igjen krever mer viljestyrke enn jeg kan skryte på meg.. Da frister det med å begrave seg under en god varm arm og bli der resten av dagen :)

Den siste dagen i uken..

2010-02-28T14:23:00.001-08:00

Søndag. Hva skal man egentlig gjøre på søndager? Er det en dag man skal glede seg til siden man bare kan slappe av? Eller symboliserre den bare slutten på helgen og en ubetydelig dag hvor alt er stengt?

Selv har jeg alltid vært glad i søndager. Det har vært dager jeg har brukt med de jeg er glad i. Hvor jeg har gått på tur med kjærester når jeg har hatt det, kost meg med venninner, spist middag med familien og stortsett alltid slappet av. I det siste har jeg begynnt å tvile mer på hva jeg synes om dagen. Det blir ofte en dag jeg skulle ønske jeg bare kunne ligge på sofaen uten å gjøre noe som helst, med den jeg elsker å bare slappe av sammen med. Jeg trives fortsatt godt med familiemiddager, med turer på kolbotn og tid med mormor, det er ikke det. Men å sitte hjemme alene på kvelden og se på film som i dag gjør at dagene føles litt tomme..

Folk flest trives godt i sitt eget selskap. Akkurat der tror jeg jeg har mye å lære. Selv kjeder jeg livet av meg om jeg skal sitte hjemme for meg selv...

Biltyven

2010-02-26T03:32:00.000-08:00

Hørt på gata:

Gutt1: Hva skal du bli når du blir stor?
Gutt2: Biltyv!
Gutt1: Oi, hvordan blir man det??
Gutt2: Jeg er ikke helt sikker, men det tar mange år. Man må jo trossalt være smartere enn politiet.
Gutt1: Nikket alvorlig - Ja, det må man!

Hvorfor gutt1 hadde et mål om å bli biltyv aner jeg ikke, men jeg synes tankegangen var fascinerende. Det var tydelig at begge guttene var sikkre på at tyver hadde høy utdannelse, hvordan kan de ellers utsmarte selveste politiet? De gikk alvorlig ved siden av hverandre og var helt stille etter samtalen og det var tydelig at de lurte litt på hvordan alt dette virkelig foregikk.

Kanskje gutt1 har en far som stjeler biler for alt jeg vet, kanskje faren hans redder liv, kanskje han har lært hjemmefra, kanskje han har sett på tv. For alt jeg vet kan man sikkert tjene gode penger på å være biltyv..

En hel evighet..

2010-02-23T10:55:00.000-08:00

Der er rart hvordan følelsen av tid varierer utifra hva man gjør eller hva man venter på. Det er rart hvordan ti minutter er kjempekort tid om man skal rekke bussen, men kjempelenge å vente på neste buss når man ikke rakk den første, og hvordan ti dager kan føles som alt for kort tid før en vanskelig eksamen, mens de samme ti dagene kan føles ekstremt lange dersom en venter på en som skal komme hjem.

På mange måter er det godt å savne. Følelsen av savn er et tydelig tegn på hvor mye noen betyr, og så lenge man vet at den man venter på kommer, kan man bruke tiden på å glede seg til man igjen treffes. Selv om det kan føles tungt å savne er jeg sikker på at det må føles enda tyngre å aldri ha noen å savne.

Irriterende småbarnsforeldre

2010-02-20T04:45:00.001-08:00

Vi satt godt fordypet i hver vår avis med kaffen i hånden da hun kom bort. Det tok liten tid før hun hadde presset barna ned helt oppi oss der vi satt og gjort om den rolige, hyggelige brunchen til en barnehage. Selv stod hun ved sidan av bordet og snakket høylytt i telefonen, tydelig missfornøyd med at vi ikke forlot bodet i det hun kom inn på cafeen. Den yngste datteren begynnte å gråte, tydelig missfornøyd med det tørre rundstykket hun hadde fått. Moren valgte å overse det og la henne fortsette å gråte. Tusen takk!

Er det en ting jeg ikke forstår er det enkelte foreldre. Jeg har full forståelse for at de selv er glade i barna sine. Men bør ikke de da også ha forståelse for at jeg ikke har den samme entusiasmen for deres barn? Som hundeeier har jeg full forståelse for at ikke alle er glade i hunden min og holder han unna fremmede mennesker. Hva får foreldre til å tro at det er greit for andre at barna deres skriker og roper og setter seg helt oppi deg når du er ute og spiser?

Fra snøstorm til sommer, men ikke for meg

2010-02-20T02:03:00.001-08:00

Jeg våknet til en melding fra pappa i dag og kunne lese at hele familien gledet seg til å ligge på stranden om noen timer og sole seg. Selv trakk jeg fra gardinen og kunne konstatere snø, snø og atter snø. Det er noe surt å tenke på at også jeg kunne ligget på stranden om noen timer om det ikke var for nesten ukes eksamen. Men, nå er det jo bare noen uker siden jeg var i Roma, så jeg har vel i grunnen ikke mye å klage på. Det er vel bare det at alle skal bort fremover. Det er kjedelig å være den som sitter igjen hjemme. Med hele familien i syden og Marius i østeriket kan det blir noen lange uker fremover..

Nå er det på tide å trosse snøen og komme seg ut med Tapper for min del, etter det blir det frokost på åpent bakeri. Alltid godt med litt motovasjon for å komme seg ut :) Får håpe jeg ikke snør ned på veien ;)

Lost for words..

2010-02-15T04:09:00.000-08:00

Jeg vet ikke helt hva jeg skal skrive, eller tro. I løpet av en uke nå har jeg fått beskjeden to ganger. Og selv om det ikke er mennesker jeg lenger har mye kontakt med er det vanskelig å forstå. Hvordan kan to liv ta slutt så fort? Hvordan kan to unge mennesker som burde hatt hele livet forran seg bli revet bort fra alle de elsker og er glade i? Selv om årsakene var ulike er det like trist beggedeler. Den ene familien fikk fire måneder til å forberede seg, den andre fikk beskjeden som et sjokk. Selv er jeg usikker på hva som er verst. Det tror jeg ingen kan vite. Jeg tenker på Andreas som sitter igjen med huset og de to hundene, og på de to døtrene som sitter igjen uten en far. Jeg kjenner tårene renne og hverken ønsker eller klarer å sette meg inn i deres situasjon selv. Det tror jeg ikke noen kan, uten selv å ha opplevd det samme.

I dag skulle hun blitt 26 år, det ble hun aldri..

Effektiviteten selv

2010-02-13T01:18:00.001-08:00

Lønner det seg egentlig å være effektiv? Jeg begynner å tvile her jeg sitter på jobb.. Klokken er snart halv elleve og jeg har allerede gjort to av dagens tre gjøremål av det som står på listen. En kunde har vært innom og jeg går snart rundt megselv av kjedsomhet. Jeg sitter og tenker på alt som skal gjøres i dag og gleder meg som bare det til både lunsj med Marius og tapas med jentene i kveld. Det er så mye koselig som skjer for tiden, så kanskje jeg ikke helt har retten til å klage på at jeg kjeder meg på jobb? :)

Små gleder, som gleder stort

2010-02-12T00:54:00.000-08:00

Jeg har sagt det før, og jeg sier det igjen. Det er virkelig de små tingene som avgjør hvordan dagen din skal bli. Det er de små overaskelsene som gjør dagen så ekstra fin. Kaffen han kom innom med på jobb, eller den søte meldingen som ønsker deg en fin dag. Sjokoladen han kjørte innom med eller ett trøtt ønske om at du skal bli i sengen tidlig på morningen. Alt sammen ting som krever så lite, men betyr så mye. Ting alle burde bli bedre på, som få egentlig tenker over.

Send en melding til noen og fortell hvor mye de betyr, jeg er sikker på at meldingen vil få innvirkning på hvordan dagen til vedkommende blir. Hva har du å tape på det? ;)

Mørkredd?

2010-02-10T15:33:00.000-08:00

Det er rart hvordan kunnskap fører til frykt. Hvordan historier og hendelser sprer seg. Og hvordan det som tidligere var greit plutselig er noe en tenker mer over. Da jeg var yngre elsket jeg å være alene hjemme, uansett hvilken tid på døgnet det var. Nå derrimot, frister det lite å legge seg når det ikke er noen her. Enten det er en venninne, en kjæreste eller bare Tapper, er det godt å vite at det er en annen i leiligheten.

Det er merkelig at det er sånn, at en blir mer pysete med alderen. Burde en ikke heller bli tøffere? Men det er ikke bare dette ene temaet dette gjelder. Det er mye som nå fører til mer tanker enn før. Jeg er mer konsekvensbevisst enn da jeg var yngre, mer redd for hva utfallet av noe kan vise seg å være. Å sette hesten i full gallopp og fly over hinderet har gått fra spennende til skummelt, det samme har det å sette utfor bakken på ski helt uten å bremse. Kanskje det er fordi en har opplevd konsekvensene, eller kanskje en bare er redd for at de skal oppstå.

Tenk så mye enklere livet hadde vært om en slapp å tenke konsekvenser av alt en gjør..

Romfolket

2010-02-09T01:39:00.001-08:00

Når jeg ser gjennom bildene og tenker tilbake kan jeg ikke annet enn undres over hvordan noen kan velge å bo sånn. Hvordan noen frivillig kan føde og oppdra barna sine på en søppelhaug. Uten elektrisitet og uten innlagt vann. For oss som står utenfor å titter inn er dette umulig å forstå. Men for de, som bor midt oppi dette lasset av søppel, er det vi som er de merkelige. Vi er de som bryr oss om noe som ikke har noe med oss å gjøre og de som ikke forstår at det er dette som er frihet. Kan de virkelig mene det? I følge hun vi snakket med er det faktisk det de mener.. Mange av de har dyre biler og leiligheter i byen, likevel velger de å bo som dette. De velger et liv uten skikkelig arbeid og nekter å la seg integrere. Politiet tvinger de vekk, de prøver å rydde opp med et påskudd om at de skal få det bedre. For det blåtte øyet ser det sånn ut. De får et sted å bo uten søppel, med både vann og elektrisitet. Men for romfolket er ikke dette en oppgradering. De ønsker ikke å bo innenfor høye gjerder av stål med politibiler patrulerende dagen lang. De ønsker å være for seg selv, helt uten inblandelse fra den ytre verden. Kan det virkelig sees på som frihet?

De ingen vil vite noe om

2010-02-06T08:13:00.000-08:00

Etter lange dager og mye intrykk sitter jeg tilbake på hotellrommet i Roma. Dagen startet tidlig og det jeg har sett har gjort sterke intrykk. Jeg kan ærlig inrømme at jeg har sett lite av det alle mener bør sees i Roma. I stede har jeg sett det alle helst vil slippe å se. Jeg har sett de som ikke er ønsket i Roma, de som blir sett ned på, de som blir spyttet etter på gaten.

Tidlig i dag stod jeg og to av de andre i klassen opp og satte kursen mot termini, togstasjonen midt i Roma sentrum. Derfra satte vi oss på det gule toget ut av byen. Jo lenger ut vi kom, jo mer avtagense var vellstanden. Tilslutt endte vi opp langt ute i slummen. Da vi gikk av toget var det ikke annet å se enn en søppelhaug i det fjerne. Denne søppelhaugen viste seg å være hjemmet til 12 store familier. Dette var romfolkets leir, utenfor Roma.

Vi ble møtt av søppel, søle og kaos. De voksne trakk seg tilbake når de så oss men barna var imøtekommende. De poserte villig for bilder og kom løpende for å se på resultatene. En liten jente holdt seg på avstand, men fulgte nøye med på hva vi gjorde. Jeg lurer på hva hun tenkte da hun så de tre norske turistene med kameraer og ryggsekk.

Nå sitter jeg i nye, rene klær på hotellrommet. Jeg er sliten etter dagens intrykk og god og varm etter en lang dusj. Jeg ser gjennom bilder og reigerer de. Jeg har spist mat og sovet litt. Rombarna er fortsatt i leieren, de har ikke noe sted å dra, selv om de er kalde og trøtte.

When in Rome..

2010-02-02T23:57:00.000-08:00

Bilene farer av gårde. I full fart kommer de, fra både høyre og venstre. Når en bil tuter setter alle de andre i gang og plutselig er kaoset komplett. Her kjører man ut på motorveien så fort sjansen byr seg, i italia er regler til for å brytes. Her er det den som kom sist inn i kollisjonen som får skylden, og uansett hvilket nummer du var er det aldri din skyld.

Bussjåføren kutter alle svinger, han har en helt egen kjøreteknikk som gir bussen en umenneskelig fart i alle smågater. Han har gassen i bunn når han plutselig bråstopper, setter på blinklyset og tar seg en fem minutters pause. Vi, som har planer om å komme oss til metroen, sitter igjen som spørsmålstegn bak i bussen og lurer på hvor vi kommer til å ende opp.

Når sjåføren blir spurt på engelsk hvor vi er setter han i gang med en lang regle på italiensk. "Metro" sier en av jentene prøvende igjen og får det samme lange svaret på et språk ingen av oss forstår.

Men vi kom frem, etter veldig lang tid kom vi endelig frem. Det tok oss to ulike linjer med metroen så var vi i midten av Roma. Bare turen dit ble en opplevelse i seg selv.

Den perfekte helgen :)

2010-02-01T08:09:00.000-08:00

Helt i min egen verden satt jeg og tittet ut av flyvinduet for få timer siden. De myke skyene minnet om slalombakken jeg og Marius stod ned på lørdag. Når jeg tenker tilbake på helgen kan jeg ikke annet enn smile. Jeg har kost meg masse og synes det var utrolig deilig å komme seg litt ut av byen, ikke minst med såpass godt selskap.

Hver gang jeg er i slalombakken undres jeg over hvorfor jeg ikke står mer på ski. Jeg elsker følelsen av å fare ned bakkene i full fart, av vinden i håret og av alt som i full fart forsvinner bak meg. Denne gangen var det ekstra koselig. Man skulle kanskje ikke tro det har så mye å si hvem man er i slalombakken på, i og med at det blir lite tid til snakking i slalombakken. Men jeg fikk iallefall klart bevist hvor koselig det var å dra dit sammen med Marius. Vi hadde kaffepause etter en times tid og dro hjemover når beggeto var så kalde at vi ikke engang kunne kjenne kinnene våre lenger.

Kvelden som skulle tilbringes på byen ble rolig da beggeto var slitne etter en kjempetidlig start på dagen. Og etter en utrolig koselig helg var det kjempetidlig opp i dag for så å komme seg ut til Gardemoen hvor jeg skulle treffe klassen og dra på reportasjetur til Roma. Nå har vi kommet frem til hotellet vårt utenfor byen og spist hjemmelaget pasta på en lokal restaurant. Rett ved siden av der vi bor er det noe gamle ruiner, kanskje det er på tide å ta med seg kamera en tur bort og se hva vi finner? :)

Minst tre steder på en gang

2010-01-28T02:43:00.000-08:00

Enkelte dager burde det gå ann å spole over. I går var en sånn dag, og jeg lurer på om i dag også viser seg å bli en.. Jeg tror dere vet hva jeg mener. Dager der en har alt for mye å gjøre og virkelig burde vært minst to steder, om ikke fler, på en gang. Dager hvor veterinærtimen med hunden og portrettintervjuet skal gjøres med 30 min mellomrom men er minst 60 min reisetid fra hverandre. Dager der portrettintervjuet går over i en kjempeviktig forelesning du virkelig skulle vært i men ikke rakk noe av og hvor de siste 30 min av forelesningen du fikk med deg gikk over i nytt intervju og ny forelesning. Før det er rett videre på møte og hjem for å hente hunden og stresse videre til toget som du så klart ikke rekker og må stresse enda mer med.

Da jeg endelig kom meg på toget og videre til kolbotn var jeg helt utslitt etter de tyve minuttene det tar å gå hjem til mamma og pappa. Det var fantastisk å komme til hjemmelaget middag men bare tanken på å skulle komme seg hjem igjen med både tog og buss gjorde at jeg ikke engang klarte å nyte maten. Men snill som mamma er så så hun hvor sliten jeg var og tilbød seg å kjøre meg hjem. Noengang er jeg heldig :) Helt klart dagens lyspunkt.

I dag startet på en liknende måte. Tidelig opp for å få fikset internett som sluttet å fungere i går. Etter alt for mye tid i telefonen og alt for mange ulike kundebehandlere efungerer det endelig. Nå er det mikrolesing frem til timen på sykehuset om litt. Så er det jobb.

Nok klaging for et helt år her virker det som. Men, men. Nå kan det vel bare bli bedre? :)

Jeg gleder meg til helgen. Til jentekveld med Kath på fredag og til lørdagen med Marius. Og kanskje en tur til Kolbotn på søndag? Mandag drar jeg til Roma med klassen. Som sikkert blir morsomt. Men lenge å være borte akkurat nå..

Rett og slett helt perfekt

2010-01-24T11:01:00.000-08:00

En helg full a kos og hygge. På mange måter har det ikke skjedd noe spesiellt, på andre måter har helgen vært helt suveren. Den har vært fyllt med film og god mat, med frokost på åpent bakeri med Marius og med hundeturer. Med en tur på byen med masse gode venner og med lunsj med pappa. En hel helg uten jobb og med så mye koselig. Det er stortsett sånn, at alle de små tingene som betyr noe, satt sammen, gjør alt perfekt. I går kveld hadde jeg plutselig alle mine beste venner samlet på et og samme vors, kan det bli bedre enn det? Når til og med Marius kom en tur må jeg rett og slett si at det virkelig ikke kunne blitt det.

Uselvstendig, eller bare fornuftig?

2010-01-20T15:09:00.000-08:00

Daglig kan en lese om folk som blir ranet og truet med kniv i Oslo. Dersom en søker seg inn på vg.no kan en ikke unngå å lese om vold og kriminalitet, nesten alltid her i hovedstaden. Selv har jeg bodd her i flere år nå og heldigvis ikke opplevd dette selv. Men fler og fler av de jeg kjenner har blitt ranet både en og to ganger. Fler og fler blir redde for å ferdes alene i Oslos gater, og jeg kjenner selv at angsten for å spasere langs bygatene i mørket blir større og større.

Jeg ville nok aldri blitt karakteristert som en tøffing da jeg var liten. Slo jeg meg ville jeg ha plaster på såret uansett hvor lite det var og jeg hadde et godt tak i pappas bukseben om vi var ute på tur. Jeg oppførte meg som en liten prinsesse og ble stortsett behandlet som det. Men, jeg var aldri redd for hverken å være alene hjemme eller å gå alene ute hverken på dag- eller kveldstid.

Ting har forandret seg. Etter mye sykdom er smerteterskelen skyhøy og etter å flere ganger ha flyttet og startet med blanke ark har jeg ikke lenger pappas bukseben å gjemme meg bak. Jeg har gang på gang startet på studier for meg selv, jeg har flyttet sammen en kjæreste og flyttet fra han igjen. Jeg har kjøpt meg leilighet og prøvd ut et antall ulike deltidsjobber. Men, i løpet av denne tiden har jeg også blitt utrolig mye mer skeptisk til nettopp det å være alene. Jeg blir stresset og skvetten om jeg går alene i byen på kvelden og hater å legge meg om jeg er alene hjemme. Det er ikke lenge siden det var ran rett borti gaten her. Kanskje jeg er den neste..

Tapper

2010-01-19T10:31:00.000-08:00

En av de tingene jeg savner mest, er å ha noen å dele turene med.. Jeg savner å slippe å stå opp 20 minutter før hver dag for å gå på tur, fordi han gjorde det de dagene jeg skulle tidligest opp og jeg savner å iallefall en dag i uken kunne komme hjem og sette meg ned uten å måtte ut på tur etter kort tid.

Jeg elsker Tapper, og hadde ikke byttet han bort mot noe som helst. Men merker at det å være alene med en såpass krevende hund til tider kan være litt slitsomt.

Noenganger skulle jeg ønske jeg ikke trengte å tenke på hvor mange timer jeg har vært borte eller på at jeg må ut på tross av hvor kaldt og surt det er. Jeg får dårlig samvittighet når jeg tenker sånn og tankene gir seg stortsett så fort jeg kommer ut og ser den enorme gleden han føler bare ved å få være ute sammen med meg. Jeg tar meg ofte i å smile for meg selv når jeg ser den ivrige, logrende halen forsvinne i full fart bortover stien på st.hans haugen. Og jeg elsker å komme hjem og bli møtt i døren av en som er glad for å se meg, uansett hva.

Jeg kan ikke tenke meg et liv uten Tapper og gruer meg til den dagen det faktisk kommer til et punkt hvor jeg må venne meg til den tanken. Jeg vet godt at han er verdt hver eneste kuldegrad jeg er ute i og hver regndråpe jeg går gjennom. Noenganger hadde det bare vært godt å slippe, for en eneste dag..

Akkurat som den er..

2010-01-16T03:10:00.001-08:00

Det er rart hvordan skrivelyst og inspirasjon kommer og går. Noenganger dukker det opp en flertall av ideer på en gang, andre ganger er jeg helt tom for alt av inspirasjon. Egentlig lurer jeg på om det er en god ting at jeg ikke har så mye å skrive ned, det betyr stortsett at jeg har det bra og ikke har noe behov for å få sortert tankene.

Og siden jeg er en mester i å skrive om det som er negativt tenkte jeg at jeg skaulle prøve noe nytt i dag. Jeg skal rett og slett konstatere at jeg har det utrolig bra. Små kjedleige begivenheter som tannlegen, legetimer og kulde betyr i grunnen ikke så mye som jeg, og de fleste andre, stortsett skal ha det til. Men når ting er vanskelig i utgangspunktet føles det fort sånn. Jeg kan ærlig inrømme at jeg ikke gleder meg til en ny tannlegetime til uken. Men samtidig, når en tur til tannlegen er det jeg har å grue meg mest til kan jeg vel trygt konkludere med at jeg egentlig har det veldig godt. Kan jeg ikke det da?

Nå gleder jeg meg til vår og sommer. Men samtidig, hvorfor bruke tiden til å glede seg til det som kommer når nåtiden er fin akkurat som den er? :)

Til death do us part

2010-01-11T14:17:00.000-08:00

Hvorfor er det sånn at enkelte som mer enn noe annet i verden ønsker å være sammen blir revet fra hverandre når så mange andre slikker lag helt frivillig hver eneste dag? Hvorfor er det ofte de som elsker hverandre over alt som sitter igjen uten den de elsker, mens andre bare går lei? Og ødelegger noe som kunne vært så fint?

Skillsmissestatistikken skyter i været og er nå høyere enn noengang tidligere. Mange ganger lurer jeg på hva årsaken til dette er? Var folk så mye flinkere til å overvinne problemene sine før? Til å løse de og til å ikke gi opp? Eller var det skammen en skillsmisse førte til som var årsaken til at folk holdt sammen? Har vi nå blitt så bortskjemte at vi gir opp med en gang alt ikke er rosenrødt lenger i håp om å finne noe enda bedre? Hva er egentlig bedre? Kan det noengang bli så bra som vi ser for oss at det skal være?

Mennesker i dag danner seg tidlig et mentalt bilde av hvordan de tror og mener livet deres bør bli. Alt fra vi er små ser vi jenter for oss drømmemannen, drømmehuset, drømmejobben og de to perfekte barna. Vi skal på mange og lange ferier og ha tid til både familie, venner, jobb, hunden, trening, shopping og dansekurs. Forstår vi ikke at noe av dette faktisk må ofres? At ting aldri blir perfekt. Livet er ikke alltid en dans på røde roser...

Når tid er en mangelvare

2010-01-11T07:27:00.000-08:00

Det er en ting alle mennesker har til felles, enten de er rike eller fattige, lyse eller mørke. Det er en ting de aldri får nok av, som plutselig kan forsvinne så alt for fort. Med eller uten forvarsel. Alle mennesker har et gitt antall timer i døgnet og de fleste mennesker føler at tid er deres største mangelvare. Selv tenker jeg ofte at jeg er blant disse. Tanker som "tenk om døgnet bare kunne ha hatt et par timer ekstra" dukker stadig opp. Men hadde ting egentlig være annerledes da? Hadde jeg hatt noe mer tid til det jeg alltid skulle ønske jeg burde rukket å gjøre eller kost meg noe ekstra? Jeg er nokså sikker på at svaret er nei, hadde jeg hatt flere timer hadde jeg fortsatt ønsket meg fler, og hatt like mye å gjøre. Det er bare sånn jeg er.

Her om dagen var det en som stillte meg et spørsmål jeg endte opp med å tenke mye over. Hva hadde jeg brukt tiden min på om jeg hadde fått beskjed om at jeg bare hadde 12 uker igjen å leve? I utgangspunktet tror jeg dette er en situasjon det er umulig å sette seg selv inn i uten å ha vært der. Men jeg begynnte å tenke over hva som virkelig betyr noe og hva jeg ville brukt tiden min på. Det er merkelig å inrømme at jeg faktisk ikke tror jeg ville disponert tiden min veldig annerledes etter en beskjed som dette. Jeg ville fortsatt å drikke kaffe med Anette, å gå på turer med Tapper med Hanne Marit og å kose meg på kveldene med Marius. Jeg ville dratt på søndagsmiddag hjem til mamma og pappa og hatt jentekvelder med jentene.

Når jeg leser gjennom denne oppsummeringen av hva jeg tror jeg ville gjort er den faktisk helt lik det livet jeg faktisk lever. Og hva kan vel være bedre enn det? Det må jo bety at jeg ikke ville endret noe i livet mitt som det er nå? At alt er bra som det er :)

Idiotiske viktigperer

2010-01-08T15:41:00.001-08:00

En ting jeg virkelig missliker, er folk som skal si meningene sine, gjerne høyt og tydelig, om ting de virkelig ikke aner noe om. Folk som skal kritisere andres arbeid uten å ane hva som ligger bak jobben eller hva de selv kunne gjort bedre. Og folk som mener de selv alltid kunne klart noe bedre enn andre.

Selv mener jeg at jeg er åpen for de fleste mennesker. Men jeg merker at folk som ikke eier ydmykhet fort blir folk jeg ikke har mye til overs for. Jeg mister fort respekten for mennesker som braser inn i noe nytt og allerede fra første øyeblikk mener de er bedre enn alle andre uten å ta seg tid til å høre på hva andre med mer erfaring innen det samme feltet mener eller prøver å si.

Enda værre er det når disse menneskene skal diskutere dette bak den det gelder sin rygg med mange andre og mene både høyt og tydelig ting de virkelig ikke har forrutsettninger for å kunne noe om. Hvordan kan noen mene de kan gjøre noe bedre enn en annen uten noengang å ha forsøkt å gjøre noe liknende?

Taushetens konsekvenser

2010-01-06T08:07:00.000-08:00

"Du kjenta bare øya mi om sommeren. Og du kjente bare den delen av meg også. Sommerdelen. Og kanskje litt våren. Men aldri den lange, mørke, stille vinteren. Jeg inviterte deg aldri inn der. Visste du at den eksisterte? Tenkte du noengang at det måtte finnes en annen utgave av meg også? Eller ville du ikke vite det?"

Akkurat som den forrige boken skrevet av Linda Olsson, La meg synge deg stille sanger, var også hennes nye bok umulig å legge fra seg. Taushetens konsekvenser er akkurat som forgjengeren en bok som skaper både engasjement, følelser og tanker.

Boken handler om fiolinist og komponist Adam Anker. Adam bor på New Zealand med datteren Miriam. Men når Miriam dør i en ulykke mister Adam all tilhørligheten han tidligere følte til hjemstedet og bestemmer seg for å oppsøke sin egen fortid. Dette fører han til den andre siden av jorden, nemlig Krakow i Polen. Sakte men sikkert får Adam kjennskap til sin egen fortid og en forklaring på alle hemmelighetene moren hans bar på. Som leser får vi også etterhvert innblikk i hvorfor Adam i alle år oppdro datteren alene i det vi blir med på reisen ut til en liten øy utenfor Sverige.

Adam har levd i 60 år uten å vite noe som helst om sin egen fortid. Han er bitter på moren for aldri å ha fortalt han noe om familien han tilhørte, men innser at han selv har gjort akkurat det samme mot sin egen datter. Han gjorde henne morløs. Miriam rakk aldri å lære noe om hvem hun var og hvor hun kom fra.

Boken handler som tittelen tilsier om konsekvensene taushet kan medføre. Om det å måtte konfrontere fortiden og om det å ikke vite. Det er en roman om kjærlighet, sorg og savn som er både vakker og vemodig. Boken handler om en taushet som går i arv gjennom generasjoner og viser hvor viktig følelsen av tilhørighet kan være i et menneskeliv.

"Men jeg pleide å tenke at du gikk din vei med livet. I enhver betydning av ordet. Her, på øya, etterpå, hadde jeg bare fortiden. Jeg kunne spille den scenen, alle scenene, om og om igjen, og de forandret seg aldri. De var statiske. Jeg tenkte alltid at for deg var de levende. At du levde i fremtiden. Sammen med barnet vårt. Jeg forestillte meg alle fasene. Men de var aldri virkelige. Jeg så datteren min bare sånn hun lå i armene mine før jeg ga henne bort"

Hva skjedde egentlig i 2009?

2009-12-31T07:17:00.000-08:00

Med fire par sokker, strømebukse, stilongs og boblebukse, tre skjerf og lue satt jeg lent inntil peisen og tenkte på året som har gått på hytten i går. Hvert år tar vi turen til Hvaler for å feire pappas bursdag, men aldri før har vi blitt møtt med minusgrader inne i selve huset, sommerhuset.

Etter et par timer tippet temeraturen over på pluss siden av skalaen og etter enda flere timer var det nesten sånn at man kunne kaste skjerf og lue. Mens mamma og pappa snakket om at selv dette hadde sin sjarm var Magnus og jeg mer i tvil der vi satt og hakket tenner. Men kvelden ble hyggelig, Vi spiste god mat, så på film og spillte kort. Når det var på tide å legge seg valgte jeg rommet ved siden av stuen, med alt lys slukket og døren åpen lå jeg lenge og så på det som var igjen av flammene i peisen. En koselig dag, men det var helt klart en som manglet.

Mens jeg lå der og drømte meg bort i de dansende flammene begynnte jeg igjen å tenke over året som har gått. For 2009 har helt klart vært et år med mye nytt.

I desember året før flyttet jeg fra trygge Adamstuen hjem til Kolbotn. Dette kan vel sies å være den største forandringen i livet mitt. Og selv om familie er hyggelig tok det kort tid før jeg innså at å bli boende på kolbotn ikke var noe alternativ. Både pappa og Ole Martin stillte opp og ble med meg på visninger og i slutten av januar var avgjørelsen tatt. Mitt nye bosted ble I Bjerregaardsgate etter en nervepirrende budrunde dagen i forveien. Før overtakelesdatoen dro mamma, pappa, Magnus og jeg til Gran Canaria. For min del var jeg syk hele ferien og brukte all tid på å ligge på hotellrommet og drømme om leiligheten jeg skulle overta noen dager etter hjemkomsten.

Dagen for overtakelsen kom og plutselig kom også en leieboer flyttende inn samme sag som meg selv. Elisabeth har bodd der siden det. Noen uker senere kom også Gunhild flyttende. Vi hadde mye moro som samboere alle tre men kunne vel alle konkludere med at leiligheten ble litt trang for tre.

Studiene har fortsatt på BI hvor jeg trives godt. Klassen har stadig blitt mindre men den harde kjerne sitter fortsatt igjen. Det har gått mye tid både til studier og studentavis i Nydalen med kolokviegrupper, kaffedrikking og den berømte insidehytteturen.

Nye venner og bekjentskaper har både kommet og gått. Det finnes mennesker jeg savner og mennesker jeg er utrolig glad for at jeg har blitt kjent med. Jeg har lært mye om singellivet jeg tidligere visste lite om og kan fortiden si meg veldig fornøyd med hvordan ting utvikler seg nettopp der.

Eksamener ble tatt i Mai som vanlig og etterfulgt av en tur til London for å besøke gamle kjente og Cruise med mamma, pappa og Magnus. En ny form for ferie som ga mange nye opplevelser. Vi fikk se utrolig mye spennende i løpet av kort tid. Vi var innom både Venezia, Kroatsia, Tyrkia og Hellas. Vi spiste utrolig mye god mat, solte oss og hadde en fantastisk ferie.

Heldigvis for min del var cruiset så tidlig i ferien om det var. Kort tid etter ble jeg syk og endte opp som sengeliggende de neste fire måneder med både kyssesyken, gallesten, mulig svineinfluensa og halsbetennelser jeg aldri ble kvitt. I løpet av denne tiden hadde jeg mange gode venner som stillte opp. Anette tok seg god tid til hytteturer både til Fredrikstad og til Hvaler og jeg fikk igjen se hvor heldig jeg er som har så utrolig gode venner som det jeg har. På tross av uendelig mange legebesøk og totalt mangel på energi gikk tiden unna og når ferien var slutt var jeg nesten i form til å kunne bli med på forelesninger på skolen igjen.

Tiden etter dette føles som om det har gått uendelig fort. Når jeg tenker tilbake på tiden nå er det kaffedater med Anette, filkvelder med Marius og hundeturer med Hanne Marit som opptar mest plass. Det har også blitt både byturer med Elisabeth, Gunhild, Anette, Kathleen og Victoria og hyggelige middager med Kolbotnjentene. Alt sammen utrolig hyggelig, og ting jeg skulle ønske jeg hadde mer tid til. Men tiden har rast av gårde og dessverre kan man ikke alltid rekke over alt man ønsker.

Etter et hektisk år med flytting, sykdom og gode venner kom julen som en stor kontrast. Aldri har jeg tatt det så med ro og virkelig tatt meg tid til å slappe av som nå. Jeg har vært mye hjemme hos familien og kost meg med opptil flere gode bøker foran peisen. I kveld feires nyttår med gamle venner fra Kolbotn, noe jeg er helt sikker på at blir hyggelig. Selv om det helt klart er en som mangler ;)

Godt nyttår alle sammen! :)

Lykke!!

2009-12-28T01:27:00.000-08:00

Det er en god følelse når man tenker over hvordan man har det og kan konkludere med at alt er bra. Når man smiler ved tanken på kvelden i forveien og gleder seg til tiden som kommer. Noenganger er det godt å savne, så lenge man vet at det ikke er lenge til man får treffe den man savner. Det er godt å tenke på at han kjørte hele den ekstra veien bare for å treffe deg og at den ene kvelden før han dro videre var fantastisk selv om dere ikke gjorde noe som helst spesiellt. For en helt vanlig middag og film blir spesiell, så lenge den er sammen med han.

Det er rart hvordan det er de små tingene som betyr mest av alt. De små tingene han nesten ikke legger merke til selv men som deg viser at han virkelig bryr seg. Hvordan den siste store klemmen før dere sovnet gir deg en ekstra bekreftelse på hvor godt du har det, eller hvordan ordene han mumler i søvne når du skal tidlig opp om at du ikke må gå varmer litt ekstra. Det er rart hvordan ethvert problem føles løst, iallefall der og da, så lenge du legger deg og våkner med armene hans godt rundt deg.

Sterke konstraster i julen

2009-12-27T07:26:00.001-08:00

Når de fleste av oss tenker på jul tenker vi på familie og varme, på samhold og tradisjoner og på røde og grønne juledekorasjoner. Vi tenker på julestrømpen som er fyllt når vi står opp 24 desember, på den påfølgende middagen og på treet med alle julegavene. Mange av oss forbinder nettopp dette med julen og gleder seg til det. Dessverre er det ikke sånn for alle. For mange er julen det stikk motsatte. Julen er en tid det er ekstra vondt å savne eller å være alene. En tid som bringer frem følelser og fortvilelse.

For min del, var julen som dette:

Lysene glittret i alle husets vinduer da vi kjørte inn på gårdsplassen forran huset, Den gode lukten av jul møtte oss i døren da vi kom inn og mamma kom til synet i kjøkkendøren. Juletreet var på plass og musikken danset gjennom hele husets nederste etasje. Senere på kvelden spiste vi julegrøt med mandel i, pyntet juletre og så på film. Så gikk jeg å la meg, i den trygge gode sengen hjemme hos mamma og pappa. Jeg hørte Magnus spille gitar i naborommet og sovnet til de gamle vante lydene fra huset jeg vokste opp i. Morningen etter ble jeg vekket av pappa som hentet Tapper for å slippe han ut i snøen. Julestrømpen hang på døren fyllt til randen med julegodteri og snøen dalte ned. Vi spiste frokost sammen denne morningen, vi gikk på tur med Tapper og slappet av. Selv satt jeg mange timer foran peisen og koste meg med boken jeg hadde forelsket meg i. Så kom mormor, vi spiste julebrød og dro i kirken. Den lille kirken er prikken over i-en når det kommer til julestemning, det blir aldri skikkelig jul før vi har vært der. Vel hjemme igjen ble vi møtt av den herlige lukten av julemat som fyllte hele huset. Vi spiste, koste oss, åpnet pakker og nøt julen.

Dessverre er ikke julen som dette for alle:

Det var lille juleaften og hun hadde låst seg inne på rommet sitt. Moren hadde begynnt å drikke tidligere enn før og hun visste det ikke nyttet å si noeom det manglende juletreet lenger. Nede kunne hun høre moren romstere rundt, hun hørtes sint ut, veltet noe på kjøkkenet og bannet høyt. Hun la meg ned på sengen og skrudde opp lyden på ipoden. Hun lukket øynene og tenkte tilbake på den gangen de var en familie. På den gangen de hadde juletre og juletradisjoner og på hvor mye hun hadde gledet seg til juleaften frem til den dagen for tre år siden. Plutselig våknet hun av et høyt dunk og sperret opp øynene. Hun låste opp døren og løp ned trappen. Nede fant hun moren sovende på gulvet. Ølboksene lå strødd utover den lille stuen og lampen moren hadde veltet for noen timer siden lå nå i tusen biter på gulvet. Hun hentet en pute og et teppe og la det over moren. Mer enn noe annet gruet hun seg til den kommende dagen. Tenk om moren startet å drikke like tidlig da også..

Akkurat som alt annet er julen full av konstraster. Det blir et enda tydeligere skille mellom de som har alt og de som føler de har mistet alt. Det er vel nettopp fordi julen er en tid en bør dele med familie at det også er en tid hvor folk som har mistet et kjært familiemedlem føler urettferdigheten råde som aldri før. Det føles feil å glede seg over julen uten den personen en savner så mye og det er feil å se andre kose seg når det eneste en selv har i tankene er den som ikke lenger er her.

Jul på Kolbotn

2009-12-26T10:33:00.000-08:00

Det er trist å tenke på at dette kanskje ble siste julefeiring i huset hjemme hos mamma og pappa. Selv om det så klart er hvem en feirier jul med som betyr mest blir det ikke det samme med juklefeiringer i byen i årene fremover..

Pappa og jeg pyntet juletreet, som i år var bittelite og rundt :)

Treet er ferdigpyntet og pakkene på plass

Julemiddagen

Tapper og meg på juleaften

Og pusekatten, så klart :)

Drømmehjertet

2009-12-26T05:33:00.001-08:00

Hender det noengang når du leser at du ikke klarer å legge fra deg boken? At du finner deg selv fanget langt inne i historien, enten den befinner seg under Cubakrisen i 1962 eller som rømling over grensen fra Mexico. Hender det du ligger oppe og leser hele natten, helt ute av stand til å slukke lyset og lukke boken i frykt for at den magiske historien skal ta slutt? Hender det at du lager deg bilder av de du leser om og stedene de befinner seg, og både føler og kjenner på hvordan de tenker, føler og handler?

Drømmehjertet av Cecilia Samartin er en slik bok. Den fanger deg inn i en magisk barndom på Cubas strender og en grusom voksen realitet etter at krisen på Cuba ødela den vakre øyen. Helt fra de er små følger vi to cubanske kusiner Nora og Alicia gjennom glede, sorg, kjærlighet og elendighet. Vi får innblikk i ett vennskap så sterkt at ingenting kan bryte det og kan kjenne på de fortvilede følelsene når de to ufrivillig skilles fra hverandre.

Boken er både trist, varm og tankevekkende. Den gir innblikk i vanskelighetene ved å skulle forlate alt som en gang var trygt og på hvor tøft det er å skulle tilpasse seg en hverdag helt ulik den en alltid har kjent. Dette er en historie om kjærlighet til både hjemlandet og mennesker, om ære og tilhørighet og om sterke følelser.

" - ... Det er da du må holde fast ved den du er. Og gi aldri bort det sanne hjertet ditt, ødelagt og blødende som det kanskje er, for hvis du gjør det, har du mistet noe du kanskje aldri finner igjen. Det er bedre å gi bort drømmehjertet ditt, da vil du bestandig vite hvem du er.

- Hva er drømmehjertet mitt tia Nora?

- Det er det hjertet du har inni deg som aldri kan bli såret av brutte løfter eller smerten ved å lengte for mye. Det fortsetter bare å slå uansett hva som skjer, for drømmehjertet ditt har mange liv. Men det virkelige hjertet ditt har bare et dyrebart liv, og du må alltid beholde det for deg selv."

Juleharmoni

2009-12-25T10:15:00.000-08:00

Juleroen har senket seg i Iverholters vei 36. I sofaen sitter mormor og sover. Flammene knitrer i den tørre veden pappa nettopp fyllte peisen med og katten strekker seg og gjesper høyt før han krøller seg sammen i sofaen og sover videre. Den hektiske følelsen på juleaften fra da guttene var små er for lengst borte og dagen som før var full av stress, forventninger og mas har blitt rolig og behagelig.

Selv sitter jeg godt krøllet sammen under et teppe og leser til langt på dag. Noenganger er det godt å slippe å gjøre noe som helst. Klokken fire drar mamma, pappa og jeg på julegudstjenesten på Svartskog. En tradisjon vi har hatt så lenge jeg kan huske. Det blir ikke skikkelig jul uten julesanger og den koselige lille trekirken midt i skogen. Etter en times tid er vi hjemme igjen. Når vi åpner ytterdøren blir vi møtt av den gode lukten av ribbe og synet av det nydelige juletreet i stuen. Martin har kommet hjem og endelig er hele familien samlet.

Julemiddagen som før var en pinefull nødvendighet før gaveåpningen for guttene nytes nå av alle. Unge og gamle koser seg med ribbe, medisterkaker og pølser. Ingen stresser med å bli ferdige, alle smiler og snakker i munnen på hverandre. Selv desserten nytes før vi rolig forflytter oss over i sofaen klare for julegavene.

En etter en blir de hentet. Gavene pakkes opp og vises frem. Enkelte gaver er mer spennende enn andre. Det er ikke lenger verdien av gaven eller hvem som får mest som teller. Det er hvem gavene er fra og hva de betyr. Martin og Magnus sitter rolige og følger med som alle andre. Det er rart at de to småbrødrene mine har blitt så voksne. To fantastiske, voksne gutter.

Når gavene er pakket opp og de nødvendigste telefoner tatt blir det kaffe og kake. Ingen orker egentlig en bit til, men sjokoladekaken er tradisjon så vi presser den i oss til vi er kvalme alle sammen. Alle smiler lykkelige og lener seg tilbake i sofaen. Tapper leker ivrig med pipeleken han fikk av Bella og Lexus har lagt seg under juletreet nå som alle gavene er borte. Derfra ligger han og skuer bort på familien sin som han nok mener oppfører seg merkelig i en tid som dette. Juleroen har senket seg og alt er som det skal. Det er bare en som mangler.. :)

Kjærlighet over mange år

2009-12-21T10:42:00.000-08:00

- Husker du den første julen vi var sammen Rune? Du dro til trondheim lille juleaften og kom tilbake andre juledag.

Ja, Rune nikket. Han husket det godt. Året etter hadde de feiret julen sammen, i Mexico. Det var 27 år siden nå. Det ble deres 28 jul sammen i år.

De satt og mimret sammen om dette i går. Selv satt jeg bare og lyttet og lurte på hvordan det kan være å være sammen en person resten av livet, Jeg hørte på alle fortellingene om alt de har opplevd sammen og kan bare håpe at jeg en dag kommer til å oppleve det samme.

Mamma og pappa har vært gjennom mye. Pappa har reist mye og vært mye borte. Men på tross av dette er de et av de parene som fortsatt holder sammen. Kanskje det ikke er noe på tross av, kanskje det er på grunn av? Selv vet jeg ikke om jeg kunne klart å være like tolmodig som mamma. Å være alenemor for både en, to og tre store deler av tiden. Jeg savner allerede etter en dag. Tenk at hun klarer seg mange uker av gangen. Tenk om jeg var så selvstendig..

Følelser

2009-12-21T05:24:00.000-08:00

Det er rart hvordan logikk kan forvinne med en gang følelser kommer inn i livet ditt. Hvordan all tid uten en annen kan føles endeløs og hvordan all tiden dere er sammen forsvinner så uendelig fort. Det er rart hvordan han heletiden kan være i tankene dine og hvordan alt føles bedre om du bare vet at dere skal treffes senere på dagen. Hvordan du teller ned timer og minutter til dere treffes og gruer deg til de dagene du vet dere ikke kommer til å møtes. Det er rart hvordan alt som tidligere var morsomt plutselig har mistet sjarmen sin, nettopp fordi han ikke er en del av det og hvordan ting som før var kjedelig får en helt annen mening når du gjør det sammen med denne ene personen. Den personen du ønsker å tilbringe all din tid sammen med. Den ene som alltid får deg til å føle deg trygg og som kan løse et hvert verdensproblem bare ved å gi deg en stor klem.

Jul i skogen

2009-12-20T10:49:00.000-08:00

Det siste døgnet har blitt tilbragt hos mamma og pappa. En strålende måte å få litt julestemning på. Vi stod tidlig opp og dro ut i skogen i dag. Det var snø i luften og hvitt på bakken og i trær. Halveis i turen var det som om vi hadde spasert rett inn i et vintereventyr. Vi gikk opp til en gård ved Sandbakken hvor vi har gått søndagsturer helt fra jeg var liten, En tradisjon jeg elsker og som jeg helt klart vil føre videre dersom jeg selv noengang får familie og barn.

Etter turen dro vi til mormor. Det ble baking av julekaker og medisterkaker. Så kom middagen med pinnekjøtt, og julestemningen var på plass.

Tapper

Mamma og pappa

Tapper og meg

En-to-tre så var den her, helt plutselig!

2009-12-17T09:13:00.000-08:00

... Hva da spør du? Julen, selvfølgelig!

Julen står for tur og tiden går plutselig alt for fort. Jeg har kun kjøpt en eneste julegave hittill og innså i dag at jeg kanskje ligger litt dårlig ann. Da en kunde sa god jul i det hun gikk fra butikken i dag gikk det opp for meg. Det er en uke igjen, en uke!!

For selv om jeg synes det er veldig hyggelig å kjøpe gaver til andre er jeg ikke noe glad i julegaveshopping. Jeg hater trange butikker fulle av mennesker og foretrekker heller å gå for meg selv med god tid til å finne noe jeg virkelig tror kan passe til den som skal få det. Det er jo ikke noe morsomt å gi noe til noen som hvem som helst kunne gitt. En gave bør være noe som minner deg om personen, noe som får deg til å tenke på nettopp den som skal få den, eller på noe dere to har gjort sammen. Enkelte mennesker er det enklere å kjøpe gaver til enn andre. Noen er umulige. I år er det iallefall en som er ekstra vanskelig..

Eksamensvaktene

2009-12-15T04:05:00.000-08:00

Det er en egen stemning i Halse tennishall når hundrevis, om ikke tusenvis av BI studenter samles for å ha eksamen. Pultene står tett i tett, her gjelder der å ikke være tykk. Eksamensvaktene sirkler rundt den som hauker, klare til å angripe. Du er skyldig til det motsatte er bevist. Alle hjelpemidler er tillatt på matteeksamen, likevel står vaktene på sitt, de er helt sikkre på at de har hørt at brukasanvisningern i kalkulatoren ikke er lov. Stod det ikke ALLE hjelpemidler? Ingen får begynne på eksamen før dette er avklart, på tross av at alle sier seg villige til å legge bort bruksanvisningen. Eksamensregelementet er lest opp, likevel gjenntar de gang på gang at vi ikke har lov å snakke sammen.

Pensjonister som sitter eksamensvakt er en rase for seg selv. Ofte lurer jeg på om de gjør dette for endelig å kunne føle seg autoritær igjen. Når de sitter eksamensvakter er det ikke måte på hvor mange regler de skal følge eller hvor strenge de skal være. De går utifra at enhver student ønsker å jukse så mye som mulig og at vi bare er ute etter å gjøre jobben deres sur. Hvor har de egentlig fått dette fra? Var det sånn de var selv da de var unge?

Vil du være med, så heng på!

2009-12-11T05:38:00.000-08:00

Medisterkakelaging, putti plutti pot, sang og dans på kjøkkenet. Julestemningen var komplett. Det eneste som manglet var en lysende julestjerne i vinduet. Det er lite som er så hyggelig som forbredelser til jul. Stemningen er noe for seg selv. Det er koselig å forberede seg til noe man gleder seg til.

Putti plutti pot har alltid vært en del av julen for min del. Da jeg var liten var vi og så det på teater hver jul. Sangetekstene sitter på rams. Men jeg må inrømme at jeg nå har møtt min overmann. Selv jeg kan ikke alle replikkene gjennom hele fortellingen.

Selv om jeg aldri har vært så veldig glad i å lage mat hadde jeg det kjempemoro. Vi koste oss på kjøkkenet, med mat, søl, rot, oppvask og alt som hører med. Ikke minst, ble maten utrolig god. Og hva er vel bedre enn hygge, god mat og godt selskap?

Jul i skogen

2009-12-10T09:29:00.000-08:00

Den lille lykten lyste opp skogen forran oss. Vi gikk fort for å holde varmen. Lyset dannet et tunellbilde, vi så den våte snøen på skogsbunnen og den sorte himmelen som førte oss videre inn i et stort svart ingenting. I det fjerne kunne vi se to hvite lyst som hoppet og danset. Lykkelige løp de inne i skogen beggeto, i sine helt egne verdener la de ikke merke til det manglende lyset sånn som oss.

- Jeg fikk faktisk skikkelig julestemning av dette jeg, sa hun og snudde seg mot meg. Og hun hadde rett. Det var som om vi hadde forvillet oss inn i et juleeventyr.

Vi hadde beggeto pakket oss inn i tykke gensre, allværsjakker og med høye gummistøvler. Ingen skal si at vi ikke var forberedt på den våte skogsmarken. Og godt var det. Når vi kom til bekken kunne vi fort konstatere at stokkene som tidligere fungerte som bro var borte. Det var bare å vasse i det for å komme seg over. Et hull i venstre gummistøvvel gjorde at jeg fort konstaterte at temperaturen på vannet var alt annet enn behagelig. Men med tykke ullsokker tok det kort tid før kulden var glemt. Vi vandret videre innover i skogen, vi snakket og lo om hverandre. Hundene vimset lykkelige rundt forran oss med halene i sky og en iverhet en bare kan minunne dem.

Det eneste som manglet var et godt varmt teppe og en kopp kakao som ventet hjemme. Det er noe eget med skogen om vinteren :)

Gnagende samvittighet

2009-12-10T03:57:00.001-08:00

Det er rart hvordan enkelte ting bare forsvinner fra hukommelsen. Hvordan vi ofte bare husker det vi ønsker å huske, og hvordan vi andre ganger ikke klarer å glemme noe uansett hvor høyt vi skulle ønske at det var mulig. Gode minner fester seg til hukommelsen, de visker ut alt som den gang var vanskelig og danner et glansbilde. Vonde minner limer seg fast de og, de smyger seg inn i mellom alt annet og nekter å slippe taket.

Midt i asymptoter og interaler fløy tankene mine av gårde i sted. Plutselig var jeg tilbake på videregående. På Wang. En samtale med en god kamerat fra nettopp denne tiden fikk meg til å tenke på en jente vi gikk i klasse med. Med en gang tankene hvilte seg på henne kunne jeg kjenne et stikk av dårlig samvittighet. Jeg husker hvor godt hun likte meg, hvordan hun fulgte etter meg overalt. Og jeg husker hvor irritert jeg var på henne, hvor lei jeg var.

Denne jenta hadde ikke noen venner. Hun var en stor jente, med brede skuldre og uren hud. Hun brukte alt av fritid på å gjøre lekser og var utrolig lite sosial. Jeg husker jeg alltid endte opp med å være den som jobbet med henne på skoleoppgaver fordi jeg syntes synd på henne, ikke fordi jeg ville det. Jeg husker at jeg var sammen henne i pausene fordi jeg følte medlidenhet med henne og jeg husker jeg irriterte meg helt grenseløst over at hun alltid skulle følge etter meg.

Når jeg tenker tilbake på det nå føler jeg meg helt grusomt slem. Hvordan kunne jeg synes det var så ille at hun faktisk bare ønsket å være venn med meg? Å ha meg som en del av livet sitt. Kanskje hun ikke var like "kul" som mange av de andre jeg tilbragte tiden min med, men hvorfor skal det ha noe å si?

Jeg prøvde nettopp å søke henne opp på facebook. Men innså at jeg ikke engang husker etternavnet hennes. Det er grusomt å tenke på at det eneste jeg husker om henne er fornavnet hennes, at hun spillte håndball på fritiden og at hun hadde en hund. Hvordan kan jeg ha klart å glemme alt annet? Fulgte jeg virkelig så lite med på det hun sa? Sa hun virkelig så lite? Var jeg virkelig så selvsentrert?

Logikk og fornuft

2009-12-09T03:49:00.000-08:00

Faktorisering, likninger og ulikheter er det som opptar dagene mine for tiden. På alle andres statuser kan jeg lese om juleferie og skolefri. Men selv om fri og ferie frister er det i grunnen greit å sitte her med matten. Det er godt med et fag man kan gjøre litt oppgaver i, ikke bare lese. Tiden går fortere da.

Noenganger lurer jeg på om jeg kanskje heller burde studert økonomi. Jeg liker logiske fag og oppgaver som gir logiske løsninger. Kanskje det nettopp er det jeg savner i hverdagen for tiden? Logikk..

Det er en fellesnevner mellom fornuft og logikk. Jeg har alltid vært fornuftig. Tidvis litt for fornuftig. Kanskje fornuftig betyr kjedelig? I mange tilfeller betyr det iallefall at ting er enkelt, eller enklere, enn det ufornuftige.

Den fornuftige tanker før den handler, den ufornuftige sitter igjen med tankene i ettertid.. Er det egentlig best å angre på noe man har gjort eller noe man ikke gjorde?

Venner

2009-12-08T11:08:00.000-08:00

Det er mye jeg kan klare meg uten her i livet. Men en ting jeg vet jeg aldri kunne klart å leve uten er venner. Venner kommer og går igjennom hele livet. Noen venner titter bare så vidt innom, andre blir for alltid. Noen treffes absolutt heletiden, andre treffes nesten aldri, men er minst like mye venner på tross av det. Enkelte venner er prikk like en selv, andre er så ulike det overhodet er mulig å bli. Noen venner er det uansett hva det skulle være, andre er med på moroa, men forsvinner fort om det skulle oppstå alvor.

Hva er egentlig det viktigeste når det kommer til venner? Er det de vennene en ser hver dag, de som er med på byen og hiver seg rundt dersom det skulle oppstå en shoppingkrise eller er det de en ikke treffer så ofte, de en treffer noen få ganger i året, som en har kjent hele livet, som betyr mest? Selv aner jeg ikke. Jeg har flere ulike type venner. Jeg har venner jeg har hatt fra jeg var liten og venner jeg har fått de siste årene. De har alle betydning, av ulik grad. Noen betyr så klart mer enn andre, sånn kommer det alltid til å være. Og jeg både tror og håper de det gjelder vet hvem de selv er.

Den store forskjellen på vennskap tror jeg kommer i hvorfor man bli venner oppgjennom livet. Venner fra tidlig av er stortsett veldig ulike en selv. Vi forandrer oss alle sammen ettersom årene går. Den felles interessen for barbidukker forsvinner, mens den ene av to fortsetter å elske gull og glitter blir den andre bestevennen en skikkelig guttejente som elsker fotball og basket. Som små får alle jenter dukker og bamser mens gutter får biler og dinosaurfigurer. Vi får det samme utgangspunktet for de samme interessene. Heldigvis er vi alle ulike, ellers hadde verden blitt et kjedelig sted.

Venner en derrimot treffer senere i livet er nok ofte likere enselv. Etterhvert som en selv velger hva en vil bruke tiden sin på treffer man både studiekamerater og kolegaer med liknende interesser. Selv tror jeg likheter tiltrekker, selv om det ofte sies at motsetninger gjør det.. Kanskje det er noe i det? Nyere erfaringer kan vise at det ikke nødvendigvis er helt feil ;)

Gamle minner

2009-12-07T01:50:00.001-08:00

Det er rart hvordan gjenstander kan vekke minner, og følelser. Hvordan synet av et bilde kan minne deg på følelsene du hadde der og da, hvordan en gave du fikk får deg til å tenke tilbake på hvor fint det var, den gang det virkelig var fint. Selv om jeg vet det var riktig at det tok slutt er jeg utrolig takknemmelig for alle de gode minnene jeg har fra tiden vi var sammen. Fra sene kjøreturer til Bamble, fra lange skogsturer med hundene og alt det koselige vi gjorde sammen.

Jeg gikk gjennom noen gamle bokser med ting i sted og fant et kjede jeg fikk av ham i julegave det året jeg hadde bodd i trondheim. Når jeg tenker tilbake husker jeg godt hvor mye jeg gledet meg til den julen. Til å endelig få tilbringe tid med han igjen, til å kunne være en kjæreste, i motsettning til det siste halvåret jeg hadde hatt i trondheim.

En liten gullnøkkel på en lenke. Det er ofte de små tingene som vekker minner. Den skulle symbolisere at vi skulle flytte sammen, noe vi gjorde kort tid etter at jeg flyttet tilbake til oslo. Han var alltid så god på de små detaljene, de som betyr så mye :)

Å male med lys

2009-12-06T11:10:00.000-08:00

Utløserknappen burde vært varm så mange ganger som den ble trykket ned, i stede stod vi ute i småregnet og holdt på å fryse ihjel. Jeg den eneste med jakke, og helt klart den som hadde minst å klage på. Vi var kalde allerede da vi kom ned til vannet, og været gjorde lite positivt med humøret. Men det så skjedde det som alltid skjer. Med kameraet mot øyet glemmes hele omverden. Regn og vær blir forsvinner. Den kalde og sure vintervinten ble plutselig umerkbar. Gjennom kameralinsen er været alltid fint, iallefall nesten. Med en gang kameraet settes mot øyet er hele verden glemt. Jeg forsvinner inn i min egen verden. En verden full av lys, lys i allverdens farger som fort blir gjort om til gråtoner med en gang bildene blir overført til macen.

Elisabeth og Tapper

Dina

Dina og Christina

Dina <3

Samme kjønn, ulik art

2009-12-05T05:14:00.000-08:00

Han stod og målte motstanderen. Han som var større og mer muskuløs. Han som hadde kort brunt hår og store brune øyne. Uten å slippe han ut av synet tok han et skritt forover. Med rak rygg og hodet hevet var han klar til å sloss for henne.

Det er Tapper det er snakk om her. Det var tydelig at han mente den yngre men større motstanderen burde gått til side og underkastet seg. Hva som skulle til å skje videre vet jeg ikke, vi snudde og gikk hjem. Men når du tenker over det er ikke hunders atferd så veldig ulik den atferden du ser ute på byen. Akkurat som hannen prøver gutta å sjarmere jentene. Og jentene spiller kostbare, de smetter unna, blunker tilbake til han hun vet hun kan få og gir gang på gang gutten forhåpninger. Om hun først vet at hun har fått han på kroken er det ikke måte på hvor vanskelig hun skal gjøre seg.

Det er et merkelig spill, et spill som går på tvers av arter. Det samme gjelder både hos mennesker, hunder og elefanter. Hannen sloss, hunnen står på sidelinjen og ser på. Men er hun virkelig verdt det? I dyreverden er hun nok stortsett det, i menneskeverden er nok ikke det alltid like sikkert..

Små ord, stor betydning

2009-12-04T08:31:00.000-08:00

Da vekkeklokken ringte var jeg sikker på at noe måtte være feil. Det var jo bekmørket ute. Men til min store skuffelse var klokken allerede 06:30 og det var på tide å stå opp. Det er rart med det, men det er alltid ekstra tungt å stå opp når det ligger en annen igjen i sengen og kan sove lenger. Det krever mye viljestyrke å snike seg bort fra den trygge gode armkroken og den varme, deilige dynen. Men eksamen er eksamen, noenganger har man intet valg.

Om man skal finne noe koselig ved eksamen (går det ann? spør du deg kanskje nå..) så er det meldingene fra venninner som husker på den store dagen og ønsker deg lykke til. Sånt er utrolig koselig. Det er ikke meldingene i seg selv osm betyr så mye, men det at de faktisk husket datoen du fortalte at du gruet deg til. Jeg fikk iallefall flere på vei til skolen i dag og kjente et smil om munnen hver gang mobilen vibrerte nede i vesken for å vasle enda en hilsen. Tusen takk! :)

Hvite solstråler

2009-12-03T02:30:00.000-08:00

Det grønne gresset ble hvitt av rim over natten. Når jeg passerer akerselven kan jeg se det tynne, hvite laget som har lagt seg over alt av landskap. Når jeg puster ut danner det seg røyk rundt hele meg. Det er tydelig at vinteren er her. Men selv om det er kaldt og jeg har pakket meg godt inn er himmelen blå. Om jeg legger godviljen til kan jeg så vidt skimte solen bak byggningene i de fjerne. Det er så kaldt at selv solen er hvit i dag. Men etter mange måneder i mørket kan solen få være den fargen den vil, det viktigeste er at den endelig er her.

Det er en dag igjen til nesten eksamen. Jeg burde vært tidlig oppe og lest. I stede ble jeg liggende lenge under den gode varme dynen og halvsove. Vi så film til langt på natt i går så det var godt å ikke stresse opp kjempetidlig på morningen. Nå har Tapper og jeg vært ute i vinterværet, jeg har kokt meg kaffe og satt meg godt til rette med boken. På tide å bli fornuftig.

Efter brylluppet

2009-11-30T03:39:00.001-08:00

Jeg så en film i går, som fikk meg til å tenke på alt det som ikke betyr noe, og ikke minst alt det som virkelig betyr noe. "Efter bryllupet" er en film av Susanne Bier. Uten å avsløre for mye av den kan jeg iallefall fortelle at den virkelig setter ting i perspektiv. Den viser hvordan tulleting jeg selv bruker tid på å bekymre meg over er meningsløse og hvordan de små tingene jeg er alt for dårlig på, som å fortelle folk hvor mye de betyr for meg, betyr mer enn noe annet. Plutselig kan det være for sent.

Selv er jeg en person som er dårlig på å vise følelser. Jeg gråter aldri dersom noen ser det og er kjempedårlig på å snakke om følelser, iallefall med den det gjelder. I går klarte selv ikke jeg å holde tårene tilbake. Scenene i filmen er utrolig sterke, jeg tror skjeldent jeg har sett noen med en dødsangst så sterk som en av hovedpersonene i denne filmen. Det er skjeldent jeg lever meg så inn i filmer, men her var det umulig å ikke bli grepet av den utrolig triste stemningen.

Jeg ble liggende å tenke over dette utover natten. Det var kanskje en del jeg burde sagt høyt i stede. Jeg innså iallefall hvor viktig det er å dele ting mer med andre. Hvem vet, kanskje jeg faktisk kan bli bedre til dette en gang? Men selv om ingen av oss sa så mye mer, var det godt å vite at han var der. Det er godt å ikke være alene.. :)

Takefull..

2009-11-28T03:27:00.001-08:00

Det er rart hvordan man er så mye mer tankefull enkelte dager.. Hvordan man tenker tilbake på ting som en gang var, og lurer på hva som egentlig skjedde. Hvordan man stiller spørsmål ved egne valg og ikke minst, ved andres.

Jeg har brukt morningen på å gå gjennom gamle mail. På å lese ord andre har skrevet, og ord jeg selv har skrevet tilbake. På å tenke tilbake på hvordan det faktisk var, og innse at mye av det for lengst er siltt ut av hukommelsen min.

Det er annerledes å lese ordene nå, nå som jeg vet hva utfallet ble. Nå som jeg vet hvordan alt egentlig var, den gangen. Likevel er det noe som stikker. Kanskje det er alle følelsene som en gang var blandet inn i alt dette. Kanskje det er sommerfuglene jeg hadde i magen hver gang jeg så at det hadde kommet en ny mail i inboksen, eller kanskje det er de sårede følelsene fra da jeg innså hvem han egentlig var.

Det er rart hvordan noen kan ha så stor innvirkning på livet ditt uten egentlig noengang å ha blitt en ordentlig del av det. Det er lite som er så vondt som å innse at vedkommende heller aldri kommer til å bli nettopp det, en del av livet ditt. Men likvel godt å se tilbake på det og innse at en faktisk har unngått en enorm feil.

Hvordan kan man egentlig vite at det ikke kommer til å ende opp som enda en feil? Hvordan vet man når noe faktisk er riktig?

Ulogiske busstider

2009-11-26T00:21:00.000-08:00

Etter å ha småløpt ned Bjerregaardsgate og spurtet de siste meterene til bussen ble jeg glad for å se at det bare var to minutter igjen til bussen skulle gå i dag tidlig. Joggingen min hadde vært verdt det og ventetiden skulle bli kort. Trodde jeg..

Mens jeg prøvde å få igjen pusten tittet jeg nedover gaten der bussen skulle komme om kort tid. Etter ett minutt snudde jeg meg og ventet å se at det skulle stå "nå" på skjermen. Men så feil kunne jeg ta. Det som var to minutter for to minutter siden var nå blitt til fem nye minutter.

Jeg ble stående å trippe i kulden men var fortsatt ved godt mot. Jeg fortsatte å titte ned gaten og ventet å se bussen om kort tid. Men den gang ei. Etter nye fem minutter stod det plutselig syv minutter på tavlen. SYV? Hvordan kunne det være syv minutter til bussen gikk når den allerede skulle gått for syv minutter siden og ikke minst skal gå hvert åttende minutt?

Suv minutter føles lenge å vente i kulden så tidelig om morningen. Jeg trippet frem og tilbake på busstoppet. Dro skjerfet godt opp i ansiktet og skrudde opp lyden på ipoden enda mer. Minuttene gikk sakte, men det nærmet seg iallefall.

Endelig stod det "nå" på skjermen på bussstoppet. Forventningsfullt tittet jeg nedover gaten igjen men så ingen buss. Hvordan kunne bussen fortsatt ikke være der når det til og med stod det på skjermen? Hva er egentlig poenget med busstider og skjermer som viser tiden når de aldri stemmer?

Fargekræsj!!

2009-11-25T00:06:00.001-08:00

Med røde nettingstrømper og blått skjørt. Med sorte støvletter og en stor grønn jakke. Med rosa sekk og kort brunt hår. Det var det hun hadde på seg da hun kom til bussstoppet i dag tidlig. Hvem hun var, vet jeg ikke. Det eneste jeg vet om henne er at hun er glad i farger. For man må vel være det, om man går kledd som henne?

Selv stod jeg der med jeans, sorte støvletter, sort boblevest og med brun veske. Jeg vil tro det så ut som om vi kom fra to helt ulike verdener. Kanskje vi gjør det også?

Noenganger lurer jeg på om jeg ser farger helt ulikt fra mange andre. Sånn som jeg ser det er ikke røde strømper og blått skjørt en god kombinasjon. Heller ikke grønn jakke og rosa sekk. Kan hun virkelig ha sett seg i speilet og synes at det hun så så bra ut? Kanskje hun virkelig synes det, kanskje hun hadde de samme tankene om meg da hun så meg i dag tidlig - Gørr kjedelig!?